Imagisme
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Imagismen var en retning innafor særlig anglo-amerikansk litteratur tidlig på 1900-tallet. Imagistene avviste det følelses- og symbolladete uttrykket i den eldre poesien, og satte presise bilder i et klart og skarpt språk i stedet.
Imagistene trådte fram som gruppe i den litterære offentligheten i tidsskrifter og i fire antologier mellom 1914 og 1917. De slo til lyd for en tilbakevending til mer klassiske kvaliteter i det poetiske språket, samtidig som de var villige til å eksperimentere med utradisjonelle former. De ville fokusere på tingen som ting, og ikke tingen som symbol for abstrakte forhold.
I mars 1913 ble imagismens program offentliggjort i tidsskriftet Poetry av Ezra Pound og F.S.Flint, som kom med følgende krav til lyrikken:
- Direkte befatning med tingen, enten subjektivt eller objektivt.
- Ikke bruke noe ord som ikke bidrar til presentasjonen.
- Når det gjelder rytme: å komponere etter rytmen til den musikalske frasen, ikke etter metronomen.
I aprilnummeret stod imagismens kanskje mest berømte dikt på trykk - Ezra Pounds In a Station of the Metro:
- The apparition of these faces in the crowd
- Petals on a wet, black bough.
I norsk litteratur fikk imagismen ikke noe synlig gjennomslag før omkring 1965, da Profil-gruppen kom med et liknende program, tydeligst formulert i Dag Solstads tekst Vi vil ikke gi kaffekjelen vinger. Av lyrikerne er Jan Erik Vold den som framfor alt har bidratt til en imagistisk diktning på norsk.
