Jelly Roll Morton
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Ferdinand «Jelly Roll» Morton (født Ferdinand Joseph Lamothe 20. oktober 1890 i New Orleans, Louisiana, USA, død 10. juli 1941) var en pianovirtuos, en orkesterleder og en komponist som noen kaller den første sanne jazzkomponist. Morton var en fargerik person som likte å skape blest om seg ved å skryte av seg selv. Visittkortet hans refererte til ham som «Originator of Jazz».
Innhold |
[rediger] Fødsel
Morton ble født inn i et kreolsk samfunn i nabolaget Faubourg Marigny i sentrum av New Orleans. Foreldrene hans var Edward J. Lamothe og Louise Monette (skrevet som Lemott og Monett på dåpssattesten). Eulaley Haco (Eulalie Hécaud) var gudfaren. Mortons foreldre var ikke legalt gift. Det er ennå ikke funnet noen fødselsattest. Han tok navnet Morton som en anglifisering av stefarens navn, Mouton.
[rediger] New Orleans
Han var (sammen med Tony Jackson) en av de best ansette pianistene i distriktet Storyville tidlig i det 20ende århundre. Hans største musikalske inspirasjon var Tony Jackson; i følge Morton var Jackson den eneste pianisten som var bedre enn ham. I tillegg til diverse andre stillinger var han også ved et tidspunkt hallik.
[rediger] Turnering
Etter å ha forlatt New Orleans reiste Morton rundt i Nord-Amerika. Han tilbragte mange år i California før han flyttet til Chicago i 1923, der han ga ut hans første innspillinger, både som solopianist og sammen med ulike jazzorkestre.
[rediger] Victor Records
I 1926 greide Morton å få en kontrakt for plateinnspillinger for Victor, USAs største og mest prestisjetunge plateselskap. Dette ga han en sjanse til å få sine arrangement spilt inn i Victors platestudio i Chicago. Disse innspillingene av Jelly Roll Morton & His Red Hot Peppers er regnet som klassikere i 1920-åras jazz. Orkesteret besto av jazz-personligheter som Kid Ory, Omer Simeon, Barney Bigard, Johnny Dodds og Baby Dodds. Jelly Roll Morton & His Red Hot Peppers ble en av de første som ble booket til turnéer av MCA.
[rediger] New York
Morton flyttet til New York i 1928, der han fortsatte sine innspillinger for Victor. Hans pianosoloer og trioinnspillinger er høyt ansett, men hans bandinnspillinger lider sammenlignet med sidene fra Chicago der Morton kunne få tak i mange store musikere fra New Orleans som medspillere. I New York hadde Morton trøbbel med å finne musikere som ville spille hans jazzstil. På grunn av den store depresjonen og nesten-kollapsen til fonografplateindustrien, ble ikke Mortons platekontrakt fornyet av Victor i 1931. Morton fortsatte å spille mindre fremgangsrikt i New York, og hadde en kort periode et radioprogram i 1934. Deretter ble han redusert til å dra på turné med et band i en omreisende varieté. Han endte opp i Washington D.C. der folkloristen Alan Lomax hørte han spille solopiano i en kneipe i et afro-amerikansk nabolag. (Morton var også ansvarlig for seremonier, leder og bartender på den plassen han spilte.
[rediger] Intervjuene fra The Library of Congress
I mai 1938 begynte Alan Lomax å ta opp intervjuer med Morton for the Library of Congress. Disse opptakene, som opprinnelig var tenkt til å være korte intervjuer med musikalske eksempler til bruk av musikkforskere på the Library of Congress, økte raskt til å inneholde åtte timer med Morton som snakket og spilte piano, i tillegg til lengre intervjuer som Lomax tok notater fra, men som han ikke tok opp. Til tross for den lave kvaliteten til disse ikke-kommersielle innspillingene har deres musikalske og historiske betydning tiltrukket jazzfans, og deler har gjentatte ganger blitt gitt ut kommersielt. Disse intervjuene bidro til å forsikre Mortons plass i jazzhistorien.
Lomax var veldig interessert i Mortons tid i Storyville og noen av de falmete sangene som ble spilt i Storyville. Morton var motvillig til å fortelle om og spille inn disse, men føyde Lomax etterhvert. Mortons kallenavn "Jelly roll" er en seksuell referanse og mange av tekstene fra tiden i Storyville var vulgære. Noen av innspillingene fra the Library of Congress har ikke vært utgitt før slutten av det 20ende århundre på grunn av dette.
Morton var klar over at på grunn av at han ble født i 1890 så var han litt for ung til å overbevise om at han var jazzens oppfinner, og presenterte derfor seg selv som fem år eldre. Forskning har vist at Morton plasserte datoene på noen av de tidligste hendelsene i livet sitt noen år for tidlig, og at uttalelsen hans om at Buddy Bolden spilte ragtime, men ikke jazz er benektet av andre samtidige fra New Orleans. De fleste av de andre av Mortons erindringer, har likevel vist seg å være pålitelige.
[rediger] Mortons senere år
I løpet av perioden da han spilte inn sine intervjuer, ble Morton alvorlig skadet av knivstikk da en slåsskamp brøt løs i kneipen i Washington, District of Columbia der han spilte. Han kom seg aldri helt etter skadene og var i ettertid mye syk og fikk lett pusteproblemer. Morton gjorde en ny serie med kommersielle innspillinger i New York, flere fortellende låter fra sine tidligere år som han hadde snakket om i intervjuene fra the Library of Congress.
[rediger] Død
Han flyttet deretter til Los Angeles, California med en rekke manuskripter av nye låter og arrangementer med en plan om å lage et nytt band og få ny sving på karrieren sin. Han ble alvorlig syk etter hans ankomst og døde den 10. juli 1941.
[rediger] Arven etter Morton
Morton skrev flere dusin låter, inkludert «Wolverine Blues», «The Pearls», «Mama Nita», «Froggie More», «Black Bottom Stomp», «London Blues», «Sweet Substitute», «Creepy Feeling», «Good Old New York», «Sidewalk Blues», «Tank Town Bump», «Kansas City Stop», «Freakish», «Shake It», «Burnin' The Iceberg», «Ganjam», «Pacific Rag», «My Home Is In A Southern Town», «Turtle Twist», «Why?», «New Orleans Bump», «Fickle Fay Creep», «Stratford Hunch», «Shreveport Stomp», «Milneberg Joys», «Red Hot Pepper», «Jungle Blues», «Mint Julep», «Pontchartrain», «Pep», «Someday Sweetheart», «The Finger Buster», «The Crave» og «Grandpa's Spells».
Flere av hans komposisjoner var musikalske hyllester til seg selv, dette inkluderer "Winin' Boy", "The Original Jelly-Roll Blues" og "Mister Jelly Lord". I storband-æraen ble "King Porter Stomp", som Morton hadde skrevet flere tiår tidligere, en stor hit for Fletcher Henderson og Benny Goodman, og den ble en standard som ble gjort av de fleste andre swingorkestre på den tiden. Morton hevdet også at han hadde skrevet noen låter som andre hadde rettighetene på, inkludert "Alabama Bound" og "Tiger Rag".
To show på Broadway har hatt med musikken hans; Jelly Roll og Jelly's Last Jam. Den første bygger tungt på Mortons egne ord og historier fra intervjuene fra the Library of Congress. Den siste forestillingen har laget store kontroverser med sitt eget og veldig oppdiktede og usympatiske portrett av Morton, og har blitt saksøkt av Mortons familie.
[rediger] Merknader vedr. fødselsdag
Hans dødsattest fra California oppgir hans fødselsdag til å være 20. september 1889, og angir hans mors pikenavn som Monette.
[rediger] Referanser
[rediger] Les mer
- Mister Jelly Roll av Alan Lomax (1950, 1973, 2001 U. of California Press, ISBN 0-520-22530-9). Var i flere tiår den eneste viktige boken om Morton. Inneholder en biografi basert på Mortons intervjuer fra the Library of Congress nøstet sammen med intervju fra andre samtidige musikere. Utgaven fra 2001 har et etterord av Lawrence Gushee som fokuserer for det meste på Mortons slekt og andre historiske spørsmål som ikke er helt utforsket av Lomax.
- Mr. Jelly Lord av Laurie Wright (1980 Storyville Publications). For det meste en detaljert diskografi, som fokuserer på Mortons innspillinger.
- Oh Mister Jelly! A Jelly Roll Morton Scrapbook av William Russell (1999 Jazz Media ApS, København). Jazzhistorikeren William Russell arbeidet i over 40 år med denne boken som inneholder intervjuer med musikere, slektninger og andre som kjente og arbeidet med Morton, i tillegg til Mortons egne skriverier og brev. Et kompendium av kildemateriale uten å prøve å flette det sammen til en enkel fortelling.
- Dead Man Blues: Jelly Roll Morton Way Out West av Phil Pastras (2001 University of California Press). Fokuserer på Mortons tidligere forsømte år i California og hans forhold til Anita Gonzales.
- Jelly's Blues: The Life, Music, and Redemption of Jelly Roll Morton av Howard Reich & William Gaines (2003 Da Capo Press). Godt organisert og velformulert biografi ødelagt av mange faktiske feil. Gjør en stor sak av at Morton hadde rett da han påsto at han hadde blitt lurt av over en million dollar i royalties for hans komposisjoner.
[rediger] Eksterne lenker
- Grove Dictionary of Jazz: Jelly Roll Morton
- Ferd 'Jelly Roll' Morton Veldig omfattende side
- Jelly Roll Morton on RedHotJazz.com Biografi med lydfiler av mange av Mortons historiske innspillinger
