Klezmer
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Klezmer er en instrumental musikktradisjon, knyttet til jødisk kultur. Ordet kommer fra Jiddisch כּלי־זמיר og hebraisk kelé-zèmer כלי זמר (instrument-sang, pl.: klezmórim).
Formen utviklet seg fra sekulær musikk, dokumentert først i det 15. århundre, og bestod av et reportoar av dansemusikk (ringdans i økende fart) for bryllup og fest, med tekster i Jiddisch, ofte i samspill med romafolket (lăutari). Besetningen (klezmer-kapelje) spiller fiolin, cello, kontrabass, treblås (fløyte, klarinett), trombone, rytmeinstrumenter, og der mulig, etterligner de manglende vokalister.[1]
Det var Josef Gusikov som introduserte det til konsertsalene i Europa med sin cimbalom-lignende xylofon (1845). Der Felix Mendelssohn var positiv, var Liszt svært negativ. I USA fikk sjangeren jazz-tilsnitt gjennom 20-tallets Dave Tarras og Naftule Brandwein, og inspirert komponister som Leonard Bernstein, Aaron Copland og George Gershwin (som i klarinettåpningen på Rhapsody in Blue). Russiske Dmitri Shostakovich brukte klezmer i sine pianokvintetter (1940 og 1944).
Etter forbudstid (1930-1991) har Ukrainske band som Kharkov Klezmer Band nådd internasjonal status.[2] I Norge finner vi utøvere som Gjertrud Økland's sigøynerensemble, og Urban Tunélls Klezmerband. «Svenska Klezmerföreningen» avholder ukentlige jamsessions på «Café Klezmer» (Skeppsholmen i Stockholm).
