Kravellbygging
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Kravellbygging er en byggeteknikk for treskipsskrog som går ut på at man på kjølen bygger et indre rammeverk av spanter og bjelker. På dette rammeverket legges forhudning av planker som settes kant i kant, og skipsdekket legges på samme måte. Rammeverket bygges for en stor del av såkalte sjølvokste kroker, trematerialer som har vokst i vinkel eller i bue. Sammenføyningene ble utført med store trenagler som ble drevet inn i huller som ble borret.
Eik var foretrukket materiale til spant og bjelker i forbindelse med kravellbygging av skip.
Mellom plankene tettes det med drev, spunnet av hamp og annet fibermateriale. Drevet drives inn med spesialredskap.
Kravellbygging er en teknikk som trolig ble introdusert i Norge på 15- og 1600-tallet av europeiske håndverkere. Nordmenn som vendte hjem etter å ha arbeidet ved nederlandske skipsverft har trolig også introdusert teknikken.
Kravellbygging står i motsetning til den tradisjonelle nordiske måten å bygge skip på, nemlig klinkbygging. Et skrog bygd i kravellteknikk har en glatt ytterside, mens et klinkbygd fartøy har tydelige bordganger fordi øvre bord overlapper det underliggende. Kravellbygging gjorde det mulig å bygge større skip enn med klinkbygging.
Kravellbygging var først og fremst en teknologi som hører sammen med bygging av skrog til seilskuter, selv om det også ble bygd treskip beregnet for dampmaskin. Skipsskrog av jern og stål ble etterhvert vanlig fra slutten av 1800-tallet, det gjelder for seilskuter så vel som skip med dampmaskin og motor som fremdrift.
Kravellbygging ble også benyttet til mindre båter. Kravellbygging var en europeisk tradisjon, som i første omgang ble innført i Norge for større skip, men etterhvert ble teknikken også til en viss grad tatt i bruk til mindre trebåter. Etterat plast ble det foretrukne materialet til båtbygging har man i større grad foretrukket trebåter i tradisjonell teknikk, klinkbygging.
