Kulturhistorisk arkeologi

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Kulturhistorisk arkeologi eller kulturarkeologi er en retning innen arkeologisk tenkning som var fremtredende mellom ca. 1890 - 1960. Den kalles også gjerne tradisjonell eller normativ arkeologi.

Innhold

1 Bakgrunn
2 Kritikk
3 Viktige aktører
4 Se også
5 Referanser

[rediger] Bakgrunn

Beskrivelser og systematisering av funn var en viktig del av den tidlige arkeologien. På slutten av 1800-tallet forsto arkeologene imidlertid at det ikke lenger var mulig å forklare forskjeller i det arkeologiske materialet med ulik alder alene. For å forklare de store geografiske variasjonene i materialet ble et nytt begrep introdusert; kulturbegrepet. Dette begrepet ble først og fremst utviklet av etnografer og geografer, men fant snart innpass i arkeologiske kretser. Hovedprinsippet var at hvis man innenfor et bestemt geografisk område fant et gitt arkeologisk materiale fra en gitt tidsperiode, kunne man definere dette som en kultur eller etnisk enhet. Denne grupperingen kunne baseres på design, geografisk distribusjon eller periode og det ble lagt stor vekt på å finne likheter mellom de forskjellige gruppene. Eksempler på dette materialet kunne være alt fra keramikk til gravskikk, og materialet fikk ofte navn etter det første funnstedet eller den mest typiske funngruppen. På begynnelsen av 1900-tallet var kultur synonymt med rase eller folkegruppe, og likheter i det arkeologiske materialet ble tolket som likheter i språk og identitet. De kulturhistoriske arkeologene forsøkte å forklare hvordan disse kulturene påvirket hverandre gjennom handel, sosiale nettverk, migrasjon eller invasjon, ved diffusjon. Hvis forandringer kunne spores i forhistoriske samfunn, ble dette tolket som påvirkning utenfra. Disse påvirkningene kunne også utvikle seg lokalt og således tilpasses det nye samfunnet.

[rediger] Kritikk

De kulturhistoriske arkeologene benyttet seg av induktiv tenkning. Denne tankegangen fungerer best når den er understøttet av historiske fakta. Mye av den tidlige arkeologien var fokusert på den klassiske verden og støttet seg derfor på informasjon fra historikere som allerede kunne forklare hendelser og motiv som ikke kunne leses i det arkeologiske materialet. Behovet for å forklare forhistoriske samfunn kunne til å begynne med dekkes ved å benytte seg av paradigmene som allerede eksisterte for senere perioder. Ettersom mer arkeologisk materiale ble tilgjengelig ble det imidlertid klart at den kulturhistoriske modellen allikevel ikke kunne forklare alt. Produksjonsmetoder og økonomisk strategi kan enkelt forklares gjennom kultur og kulturhistoriske teorier. I tilfellene der hendelsene og aktivitetene blir mer kompliserte, og der det ikke finnes konkrete eksempler, blir det imidlertid vanskelig å bruke disse teoriene. For eksempel er det vanskelig å forklare forhistorisk religiøs tankegang ved kun å studere den materielle kulturen. Den materielle kulturen kan katalogiseres, men for å kunne forstå menneskene som skapte den, må man benytte seg av andre vitenskaper, som for eksempel antropologi. Dette var tanken bak den prosessuelle arkeologien som oppsto på 1960-tallet.

Det kulturhistoriske paradigmet er på ingen måte ubrukelig eller forbigått av mer effektive tankeganger. Diffusjonsteoriene, for eksempel, er fortsatt gyldige i enkelte tilfeller, og det er fortsatt viktig med beskrivelser og klassifisering av funnmateriale. Forskjellen er at kulturhistorien nå ikke er enerådende, men en del av et større spektrum av teorier.