Ludovico Buglio

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Ludovico Buglio eller Buglius, 利類思, Li Leisi (født 26. januar 1606 i Mineo nær Catania på Sicilia, død 7. oktober 1682 i Beijing i Kina) var en italiensk Kinamisjonær, lingvist og matematiker tilhørende jesuittordenen.

Han trådte inn i jesuittordenen den 29. januar 1622. Etter en stor karriere som professor i humaniora og retorikk ved Collegium Romanum i Roma bad han om å bli sendt til Kinamisjonen.

Han kom til Kina i 1637 og ble der til sin død. Med stor fremgang misjonerte han i provinsene Sichuan, Fujian og Jiangxi. I Sechuan døpte han og en annen jesuitt, Gabriel de Magalhães, noen familier rundt Chengdu i 1640-årene, noe som vekket opprørslederen Zhang Xianzhongs vrede som lot dem arrestere og sendte dem til Beijing (1648). Her ble de gjort til tjenestefolk i husholdet til en embedsmann ved navn Su.

Begge menn ble kjent for sin dygd, lærdom og ydmyke framferd. De forkynte den kristne tro for de andre tjenestefolkene med den følge at mange av dem konverterte og lot seg døpe. Også noen av embedsmannens koner lot seg døpe. Prestene ble høyt respektert og ikke bahandlet som fanger men kunne fritt komme og gå.

Antallet konvertitter økte over årene, og prestene fikk plikter som tok dem også utenfor Sus palass. Etter en tid fikk de lov til å kjøpe en bygning som kunne tjene som kapell for den voksende menighet.

I Shunzhi-keiserens tolvte regjeringsår (1655) skjenket keiseren dem en større tomt der de bygde en beskjeden kirke som de gav tittelen St. Josef. Den ble Beijings annen katolske kirke, og fikk tilnavnet Østkirken. Dette er det sted der den nåværende Østkirken (Dongtang) står nå.

Pater Buglio samarbeidet med jesuittpatrene Adam Schall, Ferdinand Verbiest og Gabriel de Magalhães ved reformen av den kinesiske kalender, og nøt sammen med dem godt av de to første Qing-keisernes tillit og aktelse.

Han led også under de få årene med misjonærforfølgelsene ansporet av Yang Guangxian og regenten Oboi under Kangxi-keiserens barndom, dvs. i annen halvdel av 1660-årene. Han ble arrestert i 1664, men løslatt av Kangxi-keiseren etter at han ble myndig og grep maten selv i 1669.

Pater Buglio ble meget bevandret i det kinesiske språk, og utgav en rekke verker på utmerket kinesisk. Hans verker på kinesisk omfatter i alt over 80 bind. De fleste verkene tjente til å utlegge og forsvare den kristne religion. Ved siden av del I og II av Thomas av Aquinos «Summa Theologica» oversatte han også Det romerske missale til kinesisk (1670). Breviaret og Det romerske rituale fulgte i 1674 og 1675. I og med at disse liturgiske bøker inneholdt en god del bibeltekster, må Buglio også regnes som en slags bibeloversetter, selv om han aldri oversatte noen hele deler av de bibelske bøker, bare de (mange) utdrag som forekommer i den katolske ordinarieliturgi.

Disse oversettelsene krever en særlig forklaring, idet Den katolske kirke generelt foreskrev at Messen skulle feires på latin - dermed skulle et kinesisk missale egentlig ha vært overflødig. Men jesuittene hadde ivret for at det skulle gjøres et særlig unntak for Kina, for bedre å kunne forme et kinesisk presteskap og for at messen skulle kunne feires på folkespråket i alle fall av de kinesiske prester slik at man slik kom den kinesiske høykultur imøte og fikk raskere gjennomsalg i hele det kinesiske folk. Denne planen ble approbert av pave Paul V som den 26. mars 1615 hadde tillatt dette både for messefeiring og forvaltningen av sakramentene. Denne tillatelsen, gitt til de kinesiske prester, ble imidlertid aldri utnyttet. Det er litt uklart hvorfor ikke, men det er nærliggende at det svært lave antall kinesiske prester førte til at det krevende oversettelsesarbeidet ikke fikk prioritet.

Da pater Philippe Couplet forsøkte å få tillatelsen fornyet i 1680-årene, nådde han ikke frem. I 1685 donerte Couplet et eksemplar av missalet (Misa jingdian) til paven, men noen fornyet tillatelse til messefeiring på kinesisk fulgte ikke. Dermed ble pater Buglios oversettelser knapt brukt. Det er igjen vanskelig å vite noe om den saksbehandling saken ble underkastet i Roma, og hvordan man tenkte. Men det er mulig at det henger sammen med et annet forslag som var blitt luftet tidligere: Kunne ikke kinesiske prester slippe å lære seg latin overhodet? Roma var imidlertid av den oppfatning at selv om meget ble oversatt til kinesisk, ville et presteskap som ikke behersket latin komme i fare for å miste kontakten med verdenskirkens liv og utvikling, og til å gli inn i heresier eller skisma.^[1]

I Den forbudte by i Beijing var han hovedmannen bak det som i ettertid er blitt kalt den kinesiske Mariavesper og er blitt betegnet som en musikkhistorisk sensasjon. Det var en stor utfordring for misjonærene å gjenskape katolsk bønneliturgi på en måte som ville være virkningsfylt og harmonisk, dvs. klinge vakkert og betagende i kinesiske ører. Blant de kinesiske nykonverterte var det enkelte musikere, men de kjente naturligvis bare den kinesiske musikkstil.

I 1676 kunne pater Buglio virkeliggjøre dette prosjekt, og av de store og små deler og bruddstykker som er bevart, kan man rekonstruere dette «lille officium for Den hellige Jomfru» (Shengmu xiao rike). Blant musikere som medvirket til denne fusjon av kinesisk og italiensk språk og musikk var også Francesco Anerio og komponisten og dikteren Wu Yushan, best kjent som Wu Li. Også elementer fra pater Matteo Riccis hånd var med.

Ved sin død ble han gitt statsbegravelse.

Innhold

1 Utvalgte verker (oversettelser og egne verker)
2 Litteratur
3 Se også
4 Noter

[rediger] Utvalgte verker (oversettelser og egne verker)

Budeyi bian 不得已辨 (tilbakevisning av Yang Guangxians kristendomskritikk Budeyi), 1665
Kinesisk oversettelse av Thomas' Summa Theologica
Li Leisi An Wensi Nan Huairen zoushu 利類思安文思南懷仁奏疏, 1669 (forsvar mot anklager, sammen med Ferdinand Verbiest og Gabriel de Magalhães), 1669
Misa jingdian 彌撒經典 (Kinesisk oversettelse av Det romerske missale), 1670
Kinesisk oversettelse av Breviaret, 1674
Kinesisk oversettelse av Det romerske rituale, 1676

Shengmu xiao rike (Det lille officium for Den hellige Jomfru), 1676

Sheng ge (Ave maris stella), 1676

Shengmu ge (Magnificat), 1676 (sammen med Francesco Anerio)
Nouvelle relation de la Chine, contenant la description des particularitéz les plus considerables de ce grand empire, Paris, 1690 (posthumt), sammen med Gabriel de Magalhães.