Myndighetsalder
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Myndighetsalder, tidligere kalt lagalder, er den alderen da en person blir myndig, det vil si gammel nok til selv å slutte juridisk bindende avtaler og råde over egne midler uten bruk av verge. Etter at Europarådet i 1972 vedtok en resolusjon om at myndighetsalderen bør være 18 år, er dette blitt den vanlige alderen i Europa, fra 1979 også i Norge.
[rediger] Myndighetsalderen i norsk historie
I Magnus Lagabøtes Landslov av 1274 ble lagalderen satt til 20 år. I 1619 ble myndighetsalderen hevet til 25 år. 27. mars 1869 ble den så senket til 21 år. I 1969 ble myndighetsalderen igjen 20 år, og så i 1979 18 år.
Fra 1604 var kvinner umyndige. Fra 1863 ble ugifte kvinner myndige på lik linje med menn, men gifte kvinner forble umyndige fram til 1888.
Fra 1619 ble umyndige delt i to grupper. Gruppen mellom 18 og 25 år ble kalt mindreårige, og ble regnet som personlig myndige. Deres formue skulle imidlertid bestyres av en kurator.
I 1280 kom en bestemmelse om at enker og enkemenn skulle regnes for myndige, selv om de var under 20 år. Fram til 1814 kunne man søke kongen om å bli gjort myndig, selv om man ikke hadde oppnådd myndighetsalder. Det har vanligvis vært mulig å inngå ekteskap før oppnådd myndighetsalder etter søknad om dispensasjon.
Inntil 1969 var myndighetsalderen 21 år, da den ble satt ned til 20 år. Fra 1979 har myndighetsalderen vært 18 år.
[rediger] Se også
- Myndig
- Lavalder
- Mindreårig
