Om et kristenmenneskes frihet
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Om et kristenmenneskes frihet (tysk: Von der Freiheit eines Christenmenschen) er det siste av de tre programmatiske skrifter som Martin Luther forfattet i 1520, etter at han sommeren det året hadde fått vite at pave Leo X i bullen Exurge Domine truet ham med ekskommunikasjon såfremt han ikke trakk tilbake en rekke lærestandpunkter han hadde inntatt. Istedet utviklet han sin lære ytterligere og skjerpet selv tonen i sin kontrovers med kirkens ledere. I august hadde han forfattet skrivet Til den tyske nasjons kristne adel. I oktober tok han særlig for seg særlig kirkens sakramentslære i skrivet Om kirkens babylonske fangenskap.
Det tredje skriftet retter Luther på tysk til byfogden i Zwickau, Hieronymus Mehlpfordt. Men i et ledsagende brev til paven, med en latinsk utgave av samme skriv, skriver han at han dediserer det til nettopp pave Leo X. I dette følgebrevet fremgår det at skriftet er beregnet på alle kristne, altså ikke spesielt til geistligheten, og er ment som en sammenfatning av det åndelige kristne liv (summa ... vitae christianae).
Skriftet Om et kristenmenneskes frihet, som kom i november 1520, utvikler de to læresetningene at et kristenmenneske ved troen er en fri herre over alle ting og ikke undergitt noen, men samtidig ved kjærligheten en tjener som er alle og enhver undergitt. Ved troen forenes menneskets sjel med Kristus, likesom en brud forenes med sin brudgom. Derved blir de felles om alt. Slik mottar den troende Kristi rettferdighet og blir derved en fri herre over alle ting: Med sitt legeme lever mennesket her på jorden blant andre mennesker, og dets tro må derfor ytre seg i tjenende kjærlighet mot nesten. Det er ikke gode gjerninger som gjør noen til et godt menneske - det er det gode menneske som gjør gode gjerninger. Personen må først være from og god for at gjerningene skal bli gode, likesom Kristus sier at treet må være godt for at fruktene kan være gode.
