Peder Juel von Cappelen
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Peder Juel von Cappelen (født 1763, død 1837) var norsk forretningsmann og politiker.
Han var født i Skien som sønn til skipsreder og brukseier Diderich von Cappelen(1734–1794) i 1. ekteskap med Petronelle Pedersdatter født Juel(l). Peder var bror til eidsvollsmannen Didrich von Cappelen (død 1828). Peder var gift med Christine Marie født Klein, som kom fra en religiøs familie og var botaniker.
Etter forretningsutdannelse i utlandet og hos faren i Skien, slo Peder seg ned i Drammen med en betydelig formue som farsarv. Denne formuen økte han ved trelastvirksomhet og annen handel, kjøp av jernverk, med mere.
Peder var grosserer i Drammen og jernverkseier på Eidsfoss og Kongsberg, han fikk bygd Austad gård og han eide Cappelengården i Drammen og Eidsfos Hovedgård.
Peder Juel von Cappelen var stortingsrepresentant og aktiv på mange måter i samfunnslivet i Drammen, blant annet var han med og tok initiativet for å bygge den første Drammensbroen. Han fikk den svenske Vasaordenen. Det finnes malt portrett og silhuett av ham i familiens eie.
Etter Peders død ble hans forretninger videreført under firmanavn «Peder Cappelens Enke» med svigersønnene som innehavere. Enken flyttet til herrnhutermenigheten ("brødremenigheten") i den danske byen Christiandsfeld, og hun og Peder hadde ingen sønner. Svigersønnene drev både firmaet «Peder Cappelens Enke» og seg selv konkurs, noe som ledet til flere kjente og prinsipielt viktige høyesterettsdommer om kreditorenes stilling ved flere samtidige konkurser ("dommene om Peder Cappelens Enke").
