Reichskulturkammer

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Reichskulturkammer (RKK) (rikskulturkammeret) var en institusjon og et redskap for ensrettting av alle områder av kulturlivet, og regulering av alle økonomiske og sosiale forhold for kulturarbeidere i Tyskland under det nasjonalsosialistiske styret. Det ble grunnlagt ved lov 22. september 1933 av "Reichsminister für Volksaufklärung und Propaganda" Joseph Goebbels.

[rediger] Grunnleggelse

Grunnleggelsen, med krav om tvangsmedlemskap for alle som arbeidet i kulturlivet, var ikke et resultat av en langsikitg plan for kontroll av tyske kunstnere. Den fant snarere sted som et tiltak for å omgå kravene fra Deutsche Arbeitsfront under Robert Ley om at alle kunstnere skulle tvangsinnmeldes der. Riksulturkammeret var dermed en utvei for Joseph Goebbels til ikke å miste kulturpolitisk kompetanse.

[rediger] Organisasjon og ledelse

Goebbels var selv president for Rikskulturkammeret. Det var delt opp i sju underavdelinger:

Reichsschrifttumskammer (president til 1935: Hans Friedrich Blunck, senere: Hanns Johst)
Reichsfilmkammer (presidenter: Fritz Scheuermann, Oswald Lehnich, Carl Froelich)
Reichsmusikkammer (president til 1935: Richard Strauss, senere: Peter Raabe)
Reichstheaterkammer (president til 1935: Otto Laubinger, senere: Rainer Schlösser)
Reichspressekammer (president: Max Amann)
Reichsrundfunkkammer (president: Horst Dreßler-Andreß, oppløst 1939
Reichskammer der bildenden Künste (president: Adolf Ziegler)

Visepresidenter i Rikskulturkammeret var mellom 1933 og 1945 Walther Funk, Leopold Gutterer, Karl Hanke og Werner Naumann. Disse personene tydeliggjør de nære forbindelsene til Reichsministerium für Volksaufklärung und Propaganda (propagandaministeriet), fordi alle var samtidig statssekretærer i dette departementet.

Som forretningsførere (direktører) - også kalt Reichskulturverwalter - fungerte blant annet Hans Schmidt-Leonhardt, Franz Moraller og Hans Hinkel. Sistnevnte fikk i spesialoppdrag av Goebbels å "avjødifisere det tyske kulturlivet".

[rediger] Oppgaver

Hovedmålet med Rikskulturkammeret var en statlig organisering og overvåking, dvs. kontroll av kulturlivet. I første rekke tjente institusjonen til en ensretting på alle områder i samfunnet. Den som i videst mulig forstand var kulturskaper, måtte høre til den samsvarende underavdeling av kammeret. Den som ikke hadde bevis på "arisk rase" ble ikke tatt opp, eller ble sparket ut. Dette var det samme som et yrkesforbud som i særlig grad gikk ut over jøder, men også dem som i henhold til nazi-regimet produserte "Entartete Kunst" og som av Goebbels foraktelig ble kalt "kulturbolsjevister".

I 1936 ble moderne kunst forbudt, og mange kunsverk fjernet fra museene. Flere kunstverk ble vist på "Ausstellung für entartete Kunst" i München og delvis solgt til utlandet, eller ødelagt. 18. juli 1937 ble "Haus der Deutschen Kunst" åpnet i München. Det skulle bringe folket nærmere god tysk kunst slik den ble definert av nazistene.

[rediger] Publikasjoner fra epoken

Hans Hinkel: Handbuch der Reichskulturkammer. Berlin: Deutscher Verlag für Politik und Wirtschaft 1937.
Hans Schmidt-Leonhardt: Die Reichskulturkammer. Berlin/Wien 1936.
Karl-Friedrich Schrieber u.a. (Hg.): Das Recht der Reichskulturkammer. Sammlung der für den Kulturstand geltenden Gesetze und Verordnungen, der amtlichen Anordnungen und Bekanntmachungen der Reichskulturkammer und ihrer Einzelkammern. 2 Bände. Berlin: Verlag Walter de Gruyter & Co. 1943.

[rediger] Litteratur

Hildegard Brenner: Die Kunstpolitik des Nationalsozialismus. Reinbek bei Hamburg 1963.
Volker Dahm: Anfänge und Ideologie der Reichskulturkammer. Die "Berufsgemeinschaft" als Instrument kulturpolitischer Steuerung und sozialer Reglementierung. In: Vierteljahrshefte für Zeitgeschichte. (VfZ) 34/1986, S. 53-84.
Alan E. Steinweis: Art, Ideology and Economics in Nazi Germany: The Reich Chambers of Music, Theater and the Visual Arts. Univ. of North Carolina Press, Chapell Hill 1996, ISBN 0-807-84607-4