Stil (språk)
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Stil er i språklig sammenheng en måte å skrive på. Begrepet kan knyttes til visse historiske perioder, f.eks. barokkens stil, realismens stil osv. Det kan også brukes om den enkelte forfatters særlige skrivemåte innafor en historisk periode.
Stilen i en tekst framkommer gjerne i spenningsfeltet mellom det som kan sies å være normalstil for en sjanger og en periode, og bevisste eller ubevisste stilbrudd. I tidligere tider var det en sterk normering av stilen, både i skjønnlitteraturen og i sakprosaen. Siden antikken har retorikken beskjeftiget seg med å klassifisere ulike stilfigurer, analysere virkningen av dem og gi anvisninger for bruken. Lærebøker i stilistikk satte opp regler for riktig språkbruk i ulike sammenhenger, ofte knytta til tanker om hva som var godt og vakkert.
Siden romantikken har dikterne lagt lite vekt på slike eksplisitte stilistiske normer. Tvert imot har originalitet og bevisste brudd vært et ideal i diktninga. Også innafor sakprosaen har slik normativ stilistikk blitt mindre aktuell i vår tid. Like fullt eksisterer det uskrevne lover for hva som er passende i ulike sammenhenger og ulike sjangre. Det som er normalstil i én tekst kan te seg som lågstil i en annen og høgstil i en tredje. Men forskjellene mellom høgstil (f.eks. i en preken eller i offentlig språkbruk - «kansellistil») og lågstil (f.eks. i et kåseri) ser ut til å minke.
I norsk prosa har det vært en utvikling mot en stadig mer talemålsnær stil i alle typer tekster. På setningsplanet gir det seg utslag i en dreining fra en hypotaktisk stil med utgangspunkt i tysk og dansk skrifttradisjon, mot en mer parataktisk stil. På 1800-tallet var Bjørnstjerne Bjørnson og Aasmund Olavsson Vinje viktige foregangsmenn i denne utviklinga.
