Taipingopprøret
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Taipingopprøret (1851-1864) er en av verdenshistoriens blodigste konflikter. Under denne konflikten mistet muligens så mange som 30 millioner mennesket livet. Oppstanden har sitt navn etter Taiping Tianguo (Den fullkomne freds himmelske kongerike), grunnlagt av opprørerne.
Konflikten var en konfrontasjon mellom det keiserlige Kina under Qing-dynastiet og en sekt rundt Hong Xiuquan, en mystiker som var gått over til kristendommen, etter noen måneders undervisning fra en amerikansk protestantisk misjonær og forkynner, Issachar Jacox Roberts. Han ble aldri døpt, men prekte en lære han hadde utviklet av sosialutopiske tanker, egne mystiske åpenbaringer og elementer han hadde fått med seg fra undervisning i Det gamle testamente.
Hong Xiuquan vant seg sine tilhengere i en svært urolig periode i kinesisk historie. Landet hadde vært gjennom en rekke naturkatastrofer, og hadde lidd bitre nederlag og lidd meget også økonomisk under sine sammenstøt med vestmaktene. Ett stikkord er Første opiumkrig (1839-1842), som endte med at kineserne ble forpliktet til frihandel (inklusive opium) på de europeiske maktenes vilkår, avstod Hongkong til Storbritannia, måtte åpne handelshavnene Kanton, Xiamen, Fuzhou, Shanghai og Ningbo for alle utlendinger, og måtte betale krigsreparasjoner.
Det herskende Qing-dynastiet gjorde lite for å møte disse problemene. En antimandsjurisk stemning grep om seg, særlig i Sør-Kina, og det var her Hong fikk sine fleste tilhengere. Sekten utviklet raskt en militarisme på 1840-tallet, men da opprinnelig rettet mot bandittuvesenet.
Men myndighetene begynte å forfølge sekten. De forfulgte like så godt katolikkene i området, som de feilaktig mente stod i ledtog med den nye sekten, eller kanskje til og med forvekslet med sekten. I virkeligheten var taiping-sekten anti-katolsk.
Qing-regimets forbølgelser ble gnisten som utløste opprøret. Først begynte tilhengerne med geriljakrigføring, etterhvert utviklet det seg til regulær krig. Opprøret tok til i provinsen Guangxi; de keiserlige styrker gikk til angrep, men ble slått tilbake. I august 1851 proklamerte Hong opprettelsen av Den fullkomne freds himmelske kongerike og seg selv som dets himmelske konge. Opprøret bredte seg nordover med stor hastighet.
Hongs dyktigste mann var «Østens konge», en tidligere trekullbrenner ved navn Yang. Han brøt opp med 10 000 mann og marsjerte mot nord. På veien økte hæren hans til 200 000 mann, om med dem erobret han i 1852 Wuchang.
Nanjing ble erobret i mars 1853; 30 000 keiserlige soldater falt, og tusener av sivilister døde også. Byen ble bevegelsens hovedstad og gitt det nye navnet Tiānjīng (den himmelske hovedstad).
Opprørshæren var nøkkelen til at taipingerne hadde så stor fremgang. Den hadde høy disiplin og preget av fanatisk kampvilje. Kampene var alltid særdeles blodige og ekstremt brutale, med lite artilleri men svært store styrker bevæpnet med håndvåpen. I 1856 var taipingernes hærer på drøyt én million mann. Hovedstrategien var å erobre de viktigste byene, konsolidere seg der og så marsjere ut på landbygda for å møte de keiserlige styrker der. Under det tredje slaget om Nanjing (1864) ble over 100 000 drept i løpet av tre dager.
På sitt høydepunkt omfattet Den fullkomne freds himmelske kongerike meget av det sørlige og sentrale Kina, inkludert Nanjing. I nord nådde det opp til Tianjing. Men det kontrollerte ingen større havn og kunne derfor ikke håpe på militær hjelp fra utlandet. Erobringen av Nanjing markerer opprørets høydepunkt. Under marsen mot Beijing støtte de på sterke keiserlige styrker og ble tvunget til retrett.
Det gikk nedover fra 1853, da Hong trakk seg tilbake fra aktivt lederskap. Han tapte mer og mer besittelsen av sunn dømmekraft, og hengav seg stadig til meditasjon og - hevdes det - til mer sanselige impulser. At bevegelsen ikke klarte å få med seg middelklassen eller få de europeiske makter til å yte støtte, bidro også til at den tapte fremdrift.
Etter at fremmarsjen mot Beijing slo feil, var det meste av den senere ekspansjon mot vest. Det meste av kampene gjeldt kontrollen over Yangtzedalen. Fra 1860 raknet Taiping-kongedømmet raskere.
Et forsøk på å erobre Shanghai i august 1860 ble slått tilbake av styrker ledet av Frederick Townsend Ward. Senere ble denne styrken kjent under tilnavnet "den alltid seierrike hær" under dens nye leder «Chinese» Gordon. De keiserlige styrker ble reorganisert under Zeng Guofans og Li Hongzhangs ledelse, og så begynte gjenerobringene for alvor. Tidlig 1864 kontrollerte keiserdømmet det meste av områdene. Hong erklærte at Gud ville forsvare Tianjing, men da keiserhæren nærmet seg i juni tok han gift. Hans lik ble funnet i en rennesten.
Fire måneder før det endelige nederlag hadde Hong Xiuquan overlatt tronen til sin eldste sønn, Hong Tianguifu. Men Hong Tianguifu gjorde intet for å styrke kongedømmet, så det falt raskt fra hverandre da Nanjing falt etter blodige kamper fra gate til gate.
De fleste Taiping-fyrstene ble henrettet av Qing-myndighetene i Jingling ved Nanjing.
I samme tidsepoke var det også en rekke andre opprør: Nianopprøret (1853-1868), og en rekke muslimske opprør sørvest (1855-1873) og nordvest i Kina (1862-1877).
