Theodorich Hagn

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Theodorich Hagn (født 23. mars 1816 i Griesbach i Bayern, død 29. august 1872 i Lambach i Østerrike var abbed ved benediktinernes abbedi i Lambach.

Hagn fikk homanistisk utdannelse i Linz i Østerrike, og strådte inn i benediktinerordenen. Han mottok ordensdrakten den 21. september 1836 i Stift Kremsmünster i Oberösterreich, og ble presteviet den 24. juli 1841.

Fra 1850 til 1858 var han novisemester, og i årene 1857 til 1859 var han i sammenheng med reformbestrebelsene sekretær til kardinal Friedrich Schwarzenberg. I denne egenskap kom han også til Prag og Einsiedeln.

Den 8. september 1858 ble han utnevnt til abbed av Lambach i Oberösterreich, og ble presentert for konventet av biskop Rudigier av Linz den 17. mars 1859.

Han fikk fornyet og reformert ordenslivet trass i endel vanskeligheter, og det religiøse liv blomstret opp. Klosteret ble restaurert, og han fikk hentet Borromeussøstre fra Praha til Stadl. Hans innsats for vitenskapene ble belønnet med den østerrikske «Goldene Medaille für Kunst und Wissenschaft.»

Hans heraldiske våpenskjold er vel hovedgrunnen til at han i ettertid er blitt husket. Da han ble valgt til abbed, fikk han den tanke at han skulle inkorporere et element som kunne knyttes til hans slektsnavn «Hagn». Ekspertene løste det ønsket ved å utlegge «Hagn» som en variasjon av ordet «Haken». De tegnet et likeformet kors (som et plusstegn), og la til skråplasserte «haker» fra spissene. Slik fremstod et stilisert hakekors. Det var nokså ulikt det senere nazistiske hakekorset, men det var like fullt et hakekors.

Mange år etter Hagns død gikk Adolf Hitler i to skoleår (folkeskolens 2.- og 3.-klasse) på benediktinernes skole i Lambach, og var Sängerknabe i klosterkirken. Han kan ikke ha unngått å se det innmeislede våpenskjoldet til den avdøde abbeden. Det er stadig blitt hevdet at det var dette hakekorset som gav Hitler inspirasjonen til hakekorset som sitt partis bumerke.

Noen indikasjoner i egentlig forstand på en slik impuls har ikke latt seg påvise av historikerne. Umulig er det naturligvis ikke. Dersom det har etterlatt seg spor i den unge Adolfs sinn som kan være av relevans for hans senere utvikling, er det derimot andre elementer som peker seg ut som mer sannsynlige: Den majestetiske og brusende kirkemusikken, som Hitler senere har tilkjennegitt gjorde inntrykk på ham, kunne få sin forlengelse i Hitlers fascinasjon av Richard Wagners musikk, som han dyrket med en nærmest religiøs inderlighet. Dessuten kan den opphøyede respekt som ble vist til benediktinerabbeden ha passet godt med hans senere fremelskelse av persondyrkelsen om hans egen person.