Tony Benn
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Anthony Neil Wedgwood Benn (født 3. april 1925), kjent som Tony Benn, er en kjent politiker fra det britiske arbeiderpartiet. Han tilhørte først den moderate fløyen i partiet, men beveget seg på 70-tallet klart til venstre. Han er sønn av William Wedgwood Benn, som var parlamentsmedlem for de liberale, men som senere gikk over til Labour og etterhvert endte overhuset (House of Lords). Begge hans bestefedre, John Williams Benn og Daniel Holmes var også parlamentsmedlemmer for de liberale.
I 1950 ble Tony Benn valgt som parlamentsmedlem for Bristol South-East, kun 25 år gammel. Benn måtte kjempe for sin politiske karrierre da hans far, som hadde arvet et adelskap fra sin eldre bror, døde i 1960. Som adelig kunne ikke Tony Benn lengre sitte i underhuset og han kjempet derfor for retten til å frasi seg det påtvungne adelskapet. På tross av at han var diskvalifisert ble han gjenvalgt i bivalget samme år, men en domstol, som fastslo at velgerne var klare over at han ikke var kvalifisert, ga parlamentsplassen til hans konservative rival, Malcolm St. Clair. Benn fortsatte imidlertid sin kampanje og til slutt innså den konservative regjeringen at man måtte få til en lovendring, og den 23. juli 1963 ble den såkalte Peerage Act vedtatt, som anerkjente retten til å frasi seg et adelskap. Tony Benn var den første som benyttet seg av denne retten, mindre en en halv time etter at loven var vedtatt. På 60-tallet deltok han flere av Harold Wilsons regjeringer, blant annet som teknologiminister, på 70-tallet var han først industriminister, senere energiminister. Benn hadde fram til nå tilhørt den mer moderate, sentrumsorienterte delen av partiet, men på slutten av 70-tallet var han nært knyttet til partiets venstrefløy. I 1981 stilte Benn til valg som nestleder mot høyresidens kandidat, Denis Healey, på tross av at partiets nye leder, Michael Foot forsøkte å overtale ham til å la være, for å unngå splittelse av partiet. Benn insisterte imidlertid på at det dreide seg om politikk, ikke om personer. Benn tapte valget med liten margin. På tross av at Benn tapte kampen om å bli en del av partiets ledelse, ble han likevel en dominerende person i de neste årene. Venstresida fikk blant annet gjennom forslag om mer sosialisering, fornyet makt til fagbevegelsen og ensidig atomnedrustning. Kampen toppet seg i de to årene mellom 1979 og 1981. I tillegg til de rent susbstantive målene nevnt ovenfor, fikk venstresida også gjennom krav om endrede regler for valg av partiledelse og strengere regler for gjenvalg av parlamentarikere. Som en reaksjon på denne venstredreiningen forlot deler av partiets sosialdemokratiske fløy partiet og dannet og det kortvarige sosialdemokratiske partiet, som senere gikk sammen med det liberale partiet og dannet liberaldemokratene. Benn tapte plassen i det, for Labour katastrofale valgnederlaget i 1983, men han vant et bivalg for en annen valgkrets året etter. I 1988 gjorde han et forsøk på å bli valgt til partileder, men tapte valget. I den første gulfkrigen var han aktiv i antikrigsbevegelsen og han besøkte Baghdad for å forsøke å overtale Saddam Hussein til å frigi gisler som var fanget av irakerne. I 2001 trakk han seg fra underhuset for å “bruke mer tid på politikk”. Han ble igjen sentral i antikrigsbevegelsen i den nye Irak-krigen og i februar 2003 dro han igjen til Baghdad for å møte (og intervjue) Saddam Hussein, et intervju som ble vist på britisk fjernsyn. I en demonstrasjon I London talte han foran mer enn en million mennesker. Tony Benn har flittig skrevet dagbøker, hvorav flere er publisert.
