Venstresiden
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Venstresiden er en fløy i politikken der de tilhørende partiene eller personer har visse politiske fellestrekk. I Norge regner vi partiene Rød valgallianse, NKP, Sosialistisk Venstreparti og Arbeiderpartiet for å tilhøre venstresiden. Begrepene venstre- og høyresiden stammer fra den franske revolusjon der Ludvig 16 plasserte sine konservative støttespillere til høyre for seg, og de liberale og revolusjonære til venstre.
Innhold |
[rediger] Politiske fellestrekk
Det er vanskelig å definere hva venstresiden i dag faktisk står for fordi partiene som tilhører venstresiden spriker i mange politiske saker. Felles for venstresiden er kampen for klasseutjevning, rettferdig fordeling nasjonalt og internasjonalt og at dette skal skje ved å ha en aktiv og sterk stat som forvalter mange velferdstjenester og tar aktivt del i næringslivet. Det er for øvrig stor strid mellom partiene på venstresiden om hvor aktiv staten faktisk skal være, skjønt alle partiene er enige i at infrastruktur, samt grunnleggende velferdstjenester som utdanning og helse bør være det offentliges ansvar. De mer ytterliggående kreftene på venstresiden går enda lenger og vil avskaffe den private eiendomsretten fullstendig. En annen fellesnevner for venstresiden er skepsisen mot frie markedskrefter og kapitalismen fordi dette medfører større klasseskiller. Den klassiske venstresiden var inspirert av marxismen og stod for en fullstendig utjevning av klasseskillene. I dag har mesteparten av venstresiden gått bort i fra dette målet og støtter seg til en sterk stat i et markedsøkonomisk system, en såkalt velferdsstat.
[rediger] Konfliktlinjer i Norge
Noen av de viktigste konfliktlinjene som skiller venstresiden er pasifismen kontra væpnet revolusjon, utenrikspolitikken og miljø. De første sosialistene var enige om at samfunnet trengte en omveltning fra et kapitalistisk system til et sosialistisk. Men det var strid om hvordan dette skulle gjøres. De mest ytterliggående tok til ordet for at arbeiderklassen skulle ta makte ved hjelp av en væpnet revolusjon. Moderate krefter på venstresiden hadde ikke tro på en slik total omveltning og mente samfunnsendring måtte skje innenfor demokratiets rammer og sakte forandringer. De som stod for dette synet ble kalt revisjonister. Mange revisjonister hadde ikke tro på bruk av våpen overhodet og ble derfor pasifister. Disse markerte seg sterkt under vietnamkrigen i antikrigs-demonstrasjoner, mange av dem var også hippier. Forskjellen mellom de revolusjonære og de revisjonistiske har eskalert seg flere ganger. I Norge skjedde dette allerede på 20-tallet da Arbeiderpartiet meldte seg inn i komintern og støttet seg til en væpnet verdensrevolusjon, noe som førte til partisplittelser. På 1970-tallet eskalerte striden igjen i konflikten mellom Sosialistisk Folkeparti (senere SV) og Akp.
De øvrige konfliktlinjene i Norge har oftest stått mellom de moderate- og de ytterliggående kreftene på venstresiden. Ofte har RV, Nkp og SV vært på den ene siden og Ap på den andre. Et eksempel på dette er utenrikspolitikken. Mens partiene ytterst til venstre har vært skeptisk til amerikansk utenrikspolitikk og NATO har tvert i mot sosialdemokratene, med Ap i spissen, vært en pådriver for allianse med USA og norsk NATO-medlemsskap. Dette førte i sin tid til partisplittelse i Arbeiderpartiet i 1961 da Sosialistisk Folkeparti ble dannet.
En tredje konfliktlinje som kan nevnes er miljø. SV har ønsket en mest mulig grønn politikk og mest mulig reduksjon av klimagasser. Ap har derimot stått for utbygging av nye arbeidsplasser og dermed også gått inn for forurensende tiltak.
[rediger] Ideologier
I dag regner man kommunismen, sosialismen og sosialdemokratiet for å tilhøre venstresiden.
