Wormser-ediktet
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Wormser-ediktet ble utferdiget under riksdagen i Worms i Tyskland av keiser Karl V av det tysk-romerske rike den 8. mai 1521, og offentliggjort den 25. mai. Den reiste riksakt mot Martin Luther og hans tilhengere.
[rediger] Forhistorie
Luther var allerede blitt truet med bannlysning av paven året før i bullen Exurge Domine den 15. juni 1520, men dette hadde ingen vesentlig virkning, kanskje med unntak å vekke sinne hos hans tilhengere. Luthers popularitet i Tyskland var sterkt stigende. Etter at Luther offentlig hadde brent et eksemplar av bullen i Wittenberg den 10. desember 1520, og utgitt en rekke kampskrifter, fulgte den endelige bannlysning den 3. januar 1521 i bullen Docet Romanum Pontificem. Deretter lot keiseren seg bevege særlig av den pavelige legat til det keiserlige hoff Girolamo Aleandro til å sammenkalle til riksdag. Luther ble gitt fritt leide til og fra riksdagen i Worms, og avkrevd en avsvergelse av sine skrifter. Men Luther ville ikke gi etter på noen punkter.
[rediger] Innhold
Ediktet inneholdt fordømmelser av Luther og erklærte ham som kjetter på grunn av hans avvisning av den katolske kirkes lære særlig om en rekke av sakramentene og av messen, og hans kritikk blant annet av pavedømmet, konsilene og en rekke kirkeskikker. Augustinermunken ble videre anklaget for å oppildne til strid og ødeleggelser, og ble lyst fredløs etter utløpet av et 20 dagers fritt leide.
[rediger] Ediktets manglende gjennomslagskraft
Ediktet ble offentliggjort helt på tampen av riksdagen, faktisk på dens siste dag, etter at mange stender allerede var reist. Forsøk på å håndheve en utlevering av Martin Luther slo feil fordi Luther allerede var brakt i sikkerhet i borgen Wartburg ved Eisenach allerede før ediktet var utferdiget. Igså på lang sikt ble det et problem å gjennomføre dette ediktet, fordi fyrstene også senere motsatte seg påtrykk om å få ham utlevert.
Keiser Karl hadde ettertrykkelig gjort gjennomføringen av ediktet til sitt program, men ytre kriger gjorde det nødvendig for ham å være borte fra Tyskland i hele ni år. I denne tiden kunne Luthers lære uhindret bli utbredt og slå rot.
Fra kirkelig hold ble det også gjort en rekke forsøk på å få de tyske territoriale fyrster til å sette gjennom ediktets bestemmelser. Fra Romas side var kardinal Lorenzo Campeggio var først ute, og han var hjernen bak det fremstøtet som ble gjort under riksdagen i Nürnberg 1522/23, Her lot den nederlandske pave Hadrian VI sin pavelige nuntius, Francesco Chieregati, lese opp en oppsiktsvekkende syndsbekjennelse fra den romerske kurie, hvor han lovet å sette alt inn på å gjennomføre en reform i kirken. Som gjenytelse krevde han at ediktet fra Worms skulle bli iverksatt. Dette vakte stor politisk motstand. Ettersom pave Hadrian døde kort tid etter, ble det heller ikke noe av hans og Campeggios reformplaner i Roma.
Den 5. juni 1524 ledet Campeggio det møte i Regensburg der «Den katoliske føderasjon» ble grunnlagt, der sørtyske kirkelige og verdslige ledere gikk sammen for å forsvare den gamle tro og håndheve Wormser-ediktet. Riksdagen i Speyer 1526 støttet tilsynelatende ediktet, men overlot spørsmålet om iverksettelsen av ediktet til de territoriale fyrster. På riksdagen i Speyer 1529 ble det endelig besluttet å iverksette ediktet. Da la de nytroende (luthersk-troende) stendene for første gang inn en åpen protest mot dette. De kalte seg nå «protestanter».
