Vippeposisjon
Frå Wikipedia – det frie oppslagsverket
Omgrepet vippeposisjon er brukt i politikken for å beskriva den posisjonen ei lita gruppering, oftast eit politisk parti, er i når ho er i stand til å avgjera ei avstemning ved å velja ei av to sider. Partiet som er i vippeposisjon får dermed ei langt større påverkningskraft enn oppslutninga om partiet skulle tilseie. Vippeposisjonar oppstår oftast når ei forsamling, t.d. Stortinget, er delt i to klart definerte blokker, men med smågrupperingar som ikkje høyrer klart til i nokon av blokkene. Ein kan snakka om vippeposisjonar i enkeltsaker, men omgrepet er oftast brukt i samband med danning av regjering, eller val av ordførar i lokalpolitikken.
Kjende døme på vippeposisjonar i det norske Stortinget oppsto etter stortingsvalet 1961 og stortingsvalet 1985. I 1961 fekk Arbeidarpartiet og den borgarlege sida 74 mandat kvar. Sosialistisk Folkeparti (SF) hadde fått to representantar og bestemte dermed regjeringsspørsmålet. I 1963 nytta SF vippeposisjonen sin til først å fella Gerhardsen-regjeringa og så til å fella Lyng-regjeringa og gjeninnsetta Gerhardsen. I 1985 havna Framstegspartiet på vippen med to mandat, då dei borgarlege utan Frp fekk 78 mandat og Arbeidarpartiet og Sosialistisk Venstreparti til saman 77. Framstegspartiet nytta vippeposisjonen sin i 1986 til å fella regjeringa Willoch.
Vippeposisjonar oppstår oftast i system med forholdstalsval. Systemet med fleirtalsval favoriserer store parti på bekostning av små, og vippeposisjonar oppstår sjeldnare.
