Diskussion:Hønefoss
Wikipedia
[redigera] Borttaget stycke
I den norska artikeln finns ett stycke som jag påbörjade översättning. Efter ett tag började jag fundera kring om det verkligen hörde till själva huvudartikeln. Hursomhelst, jag har valt att spara stycket här - som har påbörjat sin översättning. Om någon känner att den kan vara med i artikeln är det bara fortsätta.
[redigera] Thranittermotion och hattmakarkrigen
Hønefoss stod centralt under hattmakarkrigen. Thranittermotionen blev lokalt ledd av den radikala hattmakaren Halsten Knudsen. Marcus Thrane (1817-1890) tros vara den som startat mest arbetsmotioner i landet. Knudsen kom till Hønefoss som hattmakarvän under Lars Andresen, och den 21 juli 1851 startade bråket. Jørgen meinich höll rättsliga förhör av holeværingen Christian Fjeld i Madame Glatvedts gård på nordsidan. Bakgrunden var att Fjeld hade varit Hole Arbeiderforenings representant i centralstyremötet i Christiania, och där hade det tagits upp en del radikala punkter, som Stortinget beslutade att gripa in mot. Dagen efter skulle hattmakare Knudsen förhöras, och då utbröt ett allvarligt bråk.
En av hattemakerens våpendragere, den velvokste Helge Gunbjørnsen Tytodden, ropte ut til folk som hadde samlet seg: «Det må værra uråd å la øvrigheta ta Knudsen!» Da hattemakeren fikk fri for å spise, benyttet han anledningen til oppfordre folk om ikke å svikte han, for da mente han at han ville bli arrestert. Flere kom til, og nå hadde Knudsen opp mot femti mann som støttet han. Det var amper setming da sorenskriveren gikk ut på trappen for å roe gemyttene. Da ørvrigheta skulle føre Knudsen til arresten i Norderhov kom det til håndgemeng. En Nils Kittelsen ropte: «Hurra for Knudsen!». Kittelsen var svoger til politibetjent Peter C. Aas, som var en av de som skulle føre Knudsen til arresten. De to andre var politiassistent Syver Sonerud og lensmann Robshahm. I håndgemenget som fulgte sprang Tytodden fram og frigjorde Knudsen. Han ble imidlertid snart arrestert igjen, men nok engang frigjort av sine venner. Lensmannen var nær blitt kastet i fossen under håndgemenget, så han innså at det ikke lot seg gjøre å arrestere hattemakeren på denne måten.
Om kvelden 26. juli 1851 ankom derfor to kompanier fra det Norske Jegerkorps til Klokkergården ved Hønen i Norderhov. De hadde blant annet med seg to 6-punds kanoner. Straks etter ankom dessuten også et kompani fra Modum. Knudsen forsto at det begynte å brenne under ham, og dro opp i Ådalen om alt på kvelden den 22. juli. Der mobiliserte han mer enn hundre trosfeller fortelles det, som etter å ha hørt hans flammende tale marsjerte mot byen. De skal ha vært bevæpna med møkkagreip, hakker og kjepper. Vel framme hevdet ådølingene at de ikke hadde brutt noen lov, og forlangte å få være tilstede da under avhørene av av formannen deres, Johan Semmen. Dette ble innvilget og situasjonen roet seg. Hattemakeren følte seg imidlertid ikke like trygg, og dro straks oppover Ådalen igjen. Der samlet han pånytt en horde med trosfeller, men denne gangen ville han at det skulle bryte ut bråk for alvor. Det hjalp ikke at folk forsøkte å roe ned Knudsen, som klarte å mobilisere nær 300 mann ved at han lovet hjelp fra både vestlandet og Trøndelag. På vei ned dalen fikk de imidlertid høre at militære avdelinger med kanoner ventet på de i Hønefoss, og motet sank brått. Knudsen forsøkte å oppildne flokken igjen, men den snudde allikevel. Slaget var tapt for hattemakeren, som sammen med flere andre ledere snart ble arrestert. De ble låst inne i kornmagasinet ved Norderhov kirke og sendt videre til Akershus den 2. august. Etter dette ble Thranebevegelsen satt under lupen av myndighetene.
Ett år senere ble det reist tiltale mot 149 av bevegelsens medlemmer, hvorav fem kom fra Ringerike. Våren 1854 blir hattemakeren ble dømt til 9 års tukthus, sammen med flere andre. I sin dype fortvilelse tok han fart og stanget hodet inn i en kakkelovn og døde blir det sagt. Han døde riktignok natten før han skulle overføres til fengsel, men av kolera. Marcus Thrane selv fikk 4 års tukthus, og utvandret til USA etter soning. Det skulle gå mange år før det ble noe fart i arbeiderbevegelsen igjen, men i 1887 ble sagbruksarbeideren Anders Andersen (1846-1931) fra Hønefoss valgt til Det Norske Arbeiderpartiets første formann. Man kan kanskje si han var en etterkommer av hattemakerkrigen.
