Brunost
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Brunost er en samlebetegnelse på oster som har en brunlig farge og som har myse som hovedbestanddel.
Innhold |
[rediger] Beskrivelse
Ettersom ost lages av ostestoff og brunost av myse, det som er igjen av melka etter at ostestoffet er brukt til hvitost, er brunost egentlig ikke en ost. Brunost blir stundom også kalt for geitost – selv om det finnes hvit geitost. Velkjente typer av brunost er fløtemysost og gudbrandsdalsost. Brunosten er halvfast og har smaksnyanser som sjokolade og karamell. I Sverige er ostetypen kjent som mesost.
For mange nordmenn er brunost også et nasjonalkulturelt ikon og ofte det første man spiser når man kommer tilbake fra utlandet. Hos Den norske Sjømannsmisjon har brunosten vært et fast innslag på vaflene i alle sjømannskirkene rundt omkring i verden. Rundt 30 % av all ost som spises i Norge er brunost.
[rediger] Produksjon
Myse inneholder mye melkesukker, dette karamelliserer delvis under produksjonen og gir osten den typiske fargen. De fleste brunoster lages av en blanding av kumelk og geitemelk. Noen varianter lages kun på én av delene. Smaken av brunost er ofte både kraftigere og skarpere enn vanlig hvit eller gul ost. Brunosten er halvfast.
Man lager brunost ved å sette melk og fløte til myse. Denne blandingen blir kokt forsiktig i flere timer slik at vannet fordamper. Varmen gjør melkesukkeret til karamell. Brunost er ofte svært søt, men lite proteinrik sammenlignet med hvitost.
Dersom man avbryter kokingen før osten er ferdig får man en myk, smørbar brunost som kalles prim.
[rediger] Bruk
Brunost er mest brukt som pålegg på brødskiver, men kan også med hell brukes i sauser, ofte sammen med einebær som vil gi sausen en svak karamellsmak. Den er også veldig god på vaffler.
[rediger] Historie
Brunosten strekker seg tilbake i tid til 1863 i Norge. Oppfinnelsen med å tilsette fløte eller rømme til avkoket av myse og dermed skapte feitost skriver seg etter sigende til budeia Anne Haav på Solbråsetra i Nord-Fron kommune. Feitost ble forløperen til dagens Gudbrandsdalsost som bidro til å forebedre økonomien i 1880-tallets Gudbrandsdalen. Senere ble også geitemelk tilsatt. I 1933, da Anne Haav var 87 år, ble hun tildelt Kongens fortjenestemedalje.
Allerede i 1805 skriver storelvdølen Ole Olsen Evenstad (1739-1806) sitt ostemanuskript: Om Brug af Myse og dens Indkogning til Myssmør. Men Evenstad nevner verken geitmjølk eller fløte som tilsettingssats. Så det blir gudbrandsbudeia Anne Haav som får æren av produktutviklingen.
Ettersom mysen tradisjonelt ble kokt på gårdene i jerngryter, ble brunost også en viktig jernkilde i norsk kosthold. I følge Norsk Lægeforening tilsvarte det 16 mg jern per 100 g brunost. Med bruk av aluminiums- og stålkar i moderne produksjon falt jerninnholdet til under 0,5 mg jern per 100 gram. For igjen å øke befolkningens jerntilskudd ble det fra 1944 tilsatt jern i brunosten som forbyggende medisin. Denne praksisen varte fram til den 1. september 2001 da Statens næringsmiddeltilsyn besluttet at det ikke lenger var nødvendig.
[rediger] Se også
[rediger] Litteratur
- Espelund, Arne. Brunosten, historien til et godt næringsemne gjennom 300 år. Trondheim: Arketype forlag, 1998. Med faksimile av Evenstads «Om Brug af Myse og dens indkogning til Myssmør» (Stor-Elvdal/København, 1805) ISBN 8299243025
