Cesare Brancadoro
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Cesare Brancadoro (født 28. august 1755 i Fermo i Italia, død 17. november 1832 i Napoli) var en av den katolske kirkes kardinaler, og var tilknyttet Den romerske kurie og det pavelige diplomati, blant annet som nuntius i Belgia. Han var erkebiskop av Orvieto 1800–1803, og erkebiskop av Fermo 1803–1837.
Han ble utnevnt til kardinal i februar 1801 av pave Pius VII.
Han nektet å overvære Napoleons bryllup og ble dermed i 1810 deportert av franskmennene til Reims og holdt fanget der, i Fontainebleau (1813) og så i Orange 1814. Fra 1810 var han en av «de svarte kardinaler», dvs måtte kle seg i vanlige svarte presteklær fordi Napoleon nektet ham å bære den røde kardinalsfargen.
Han deltok ved konklavet 1823 som valgte pave Leo XII, men ikke i konklavet 1829 som valgte pave Pius VIII, heller ikke i konklavet 1830-1831 som valgte pave Gregor XVI.
Han var onkel til kardinal Tommaso Bernetti (kreert 1826).
