Den katolske kirke
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
 Artikkelen er en del av serien Kristendom |
| Treenigheten |
| Bibelen |
| Gudshus |
| Presteskap |
Hovedretninger
|
| Kunst og symboler |
| Andre emner |
| Kristendommen i Norge |
Den katolske kirke er en samlebetegnelse på de kristne kirker som har paven som sitt overhode. Den består av 22 særkirker, hvorav "vestkirken" (egentlig: Den latinske kirke, ofte noe tvetydig omtalt som den romersk-katolske kirke) er langt den største med omkring 1.060.000.000 medlemmer (2003). De andre 21 særkirker har samlebetegnelsen katolske kirker av orientalske riter, eller orientalske katolske kirker ('orientalsk' kan erstattes av 'østlig'). Ordet katolsk kommer av gresk katholikos, som betyr allmenn eller universell.
Innhold |
[rediger] Historisk bakgrunn
Den kristne kirke ble tidlig organisert under fem patriarker, med sete i Jerusalem, Antiokia, Alexandria, Konstantinopel og Roma. Patriarken i Roma, paven, fikk tidlig en særstilling, ettersom hans bispesete regnes som nedarvet fra apostelen Peter. Etter det vest-romerske rikets fall på 400-tallet ble Konstantinopel stadig viktigere politisk og økonomisk sett, og samtidig utviklet det seg doktrinære forskjeller mellom den østlige og den vestlige kirken. I 1054 oppsto det store skismaet mellom patriarkene i Konstantinopel og Roma, og kirken ble splittet i den katolske og den ortodokse kirke. Mot slutten av det 15. århundre oppsto stridigheter omkring dogmer, tradisjoner og fromhetsliv. Dette førte til at enkelte brøt ut og dannet nye kirker, som særlig fikk stort omfang i Nord-Europa og England.
[rediger] I Norge
Hovedartikkel: Den katolske kirke i Norge
Kirken ble etablert i Norge i det 10. århundre, og var underlagt Roma. De første kristne i Norge var antagelig fra de britiske øyer. Med Olav den hellige ble kirken befestet som religion i Norge, og i årene etter hans død i 1030 ble kristendommen den dominerende og etterhvert eneste tro. I 1153 ble Nidaros gjort til erkebispesete, slik at Norge ble en egen kirkelig provins. Den katolske kirke var eneste kirke i Norge fram til Reformasjonen i 1537, da den ble forbudt. I dansketiden ble det i perioder tillatt for katolikker å oppholde seg i Norge, men religionsutøvelse var ikke tillatt. I 1843 ble det gitt dispensasjon til å opprette en ny katolsk menighet i Oslo. Det er nå ca 46.000 katolikker i Norge, det vil si litt over 1% av befolkningen. Flertallet, omkring 27.000, har innvandrerbakgrunn. De fleste tilhører den romersk-katolske kirke, men det finnes også enkelte som tilhører de orientalske riter, spesielt etiopere. Det er ikke etablert egne kirker for de orientalske riter i Norge. Norge har tre katolske bispedømmer: Oslo, Trondheim og Tromsø, med tilsammen 32 menigheter.
[rediger] Oppbygning
Den katolske kirke er hierarkisk oppbygget, med paven som overhode. Til hjelp i administrasjonen av kirken har han kardinalene. Under dette er bispedømmene den grunnleggende enhet, med en biskop som leder. Biskopens hovedansvar er forkynnelse og overvåking av den kirkelige disiplin. Sammen med paven har biskopene del i kirkens læreembete (magisterium). Til slutt kommer menigheten, der sognepresten har det høyeste embete. Etter Annet Vatikankonsil (1962-1965) har også legfolket fått en større rolle i kirkens styre, men kirken har fortsatt en monarkisk styreform.
[rediger] Troslære
Den katolske kirke bekjenner seg til den kristne tro slik den er uttrykt i den nikenske trosbekjennelse. I likhet med andre kristne kirker regner den Bibelen som det viktigste opphav til kjennskap om Gud. I tillegg legger katolsk lære vekt på tradisjon, det vil si tradisjonsbundne tolkninger av Bibelen eller skikk og bruk fra oldkirkelig tid.
Sentralt i troslæren er de syv sakramentene, med dåp og nattverd som de aller viktigste. De andre sakramentene er konfirmasjon (i katolsk sammenheng ofte kalt ferming), skriftemål, ektevigsel, ordinasjon og sykesalving. Katolsk lære skiller seg fra protestantisk både i antall sakramenter, og i sakramentenes innhold.
Det som for utenforstående gjerne er det mest synlige trekk ved Den katolske kirke er forholdet til helgenene, og spesielt til Jomfru Maria. Den lærer at de hellige, personer som etter sin død kom rett til Himmelen, går i forbønn for de levende. Helgenene æres derfor gjennom festdager, ikoner og relikvier. Under Reformasjonen var en av hovedanklagene mot Den katolske kirke at dette utgjorde avgudsdyrkelse. Katolsk lære definerer på sin side den pietet som tilkommer helgenene (lat. venerare) som essensielt helt annerledes enn den som tilkommer Gud alene (lat. adorare).
