Claus Berg

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Claus Berg (født 1546, død 1614) var en norsk kannik.

Claus Berg var sønn av biskop Frants Berg i Oslo, og ble etter eget utsagn født i København. Faren satte ham 1555 i sin fødeby Odense, hvorfra han 1565 ble student. Mens han gikk i skole i Odense, søkte faren 1559 om et kannikedømme i Oslo Domkirke for ham, hvilket han vel ikke fikk, men derimot løfte om underholdning, når han hadde studert og kunne tjene kirken. 1570 drog han til Rostock og derfra til Wittenberg, Leipzig, Strasbourg og mange andre steder og kom 1574 tilbake til København og derpå til Norge, hvor han visstnok kort etter fikk et kannikedømme i Hammer og ble sogneprest i Skjee i Vestfold. Etter å ha fått flere kongebrev på kantorens, Clemens Pedersens, kannikedømme i Oslo, synes han 1581 å være kommet i rolig besittelse av dette, idet han avstod Skjee prestekall til hr. Clemens' sønn. Claus Berg ble samtidig kantor og var fra 1590 dessuten dekanus ved Oslo kapittel. Han døde om sommeren 1614 og ble begravet i Oslo Domkirke. Han ble gift første gang 1575 med Inger Jensdatter Bagge og andre gang 1594 med Elsebe Olufsatter Theiste av Bjelland, som senere giftet seg med Peder Christophersen Rytter til Fosser. I disse ekteskapene fikk han 20 barn.

Claus Berg tilhørte den krets av litterært interesserte menn, som levde i Oslo på slutten av 1500-tallet, og har selv latt trykke en Vise om Fru Sophie Juels Liv og Leved og et Calendarium perpetuum etter Oslo polhøyde samt etterlatt en interessant beretning om sin farsslekt. Som decanus capituli har han innlagt seg fortjeneste ved sin omsorg for stiftets gamle jordebok (Den røde bok) fra biskop Øysteins tid; denne forsynte han også med et register og forskjellige bemerkninger.