Desmond Tutu
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
 |
| Nobels fredspris 1984 |
Desmond Mpilo Tutu (født 7. oktober 1931) er vinner av Nobels fredspris, sørafrikansk kirkeleder og aktivist som ble verdenskjent i 1980-årene på grunn av sin motstand mot apartheid. Han var den første svarte anglikanske erkebiskopen i Cape Town, Sør-Afrika.
Desmond Tutu ble født i Klerksdorp i Sør-Afrika og flyttet med familien til Johannesburg da han var 12 år gammel. Han ønsket selv å bli lege, men familien hadde ikke råd til utdannelsen, så Desmond fulgte i brorens fotspor og begynte å undervise - etter studier 1951-1953 underviste han ved Johannesburg Bantu High School fra 1954 til 1957.
I 1955 giftet han seg med Leah Nomalizo Tutu. De har fire barn. I protest mot dårlige utdanningsmuligheter for svarte, sluttet Tutu som lærer i 1957 og begynte å studere teologi. I 1961 ble han utnevnt til anglikansk prest, og var kapellan ved Universitet i Fort Hare, ett av få gode universiteter som var åpne for svarte studenter i den sørlige delen av Afrika.
Fra 1962 til 1966 tok han bachelor- og mastergrader ved King's College, London. Tilbake i Sør-Afrika brukte han forelesningene til å ta opp situasjonen til den svarte befolkningen. Han skrev et brev til statsminister Vorster, der han beskrev situasjonen i Sør-Afrika som "en kruttønne som når som helst kan eksplodere". Brevet forble ubesvart.
Mellom 1972 og 1975 oppholdt han seg igjen i England, denne gang som visedirektør for det teologiske utdanningsfondet til Kirkenes verdensråd i Bromley i Kent.
I 1975 ble han utpekt som domprost (dean) ved St. Mary's Cathedral i Johannesburg, den første svarte personen som innehadde denne stillingen.
I 1976 startet opprøret blant elever og studenter i Soweto. Fra nå av støttet han en økonomisk boikott av sitt eget land. Fra 1976 til 1978 var han biskop av Lesotho, og i 1978 generalsekretær for det sørafrikanske kirkerådet. I denne stillingen kunne Tutu fortsette arbeidet mot apartheid, med støtte fra nesten samtlige kirker. Tutu utgav publikasjoner og reiste utenlands, og talte alltid om forsoning mellom begge sider.
Det var denne pasifistiske motstanden mot apartheid som gjorde ham til mottaker av Nobels fredspris den 16. oktober 1984.
Senere ledet han sannhets- og forsoningskommisjonen. Han ble den første svarte personen som ledet den anglikanske kirken i Sør-Afrika den 3. september 1986.
Tutu mener at Israels behandling av palestinerne er en form for apartheid [1]. Han har gjentatte ganger oppfordret den israelske regjeringen om å respektere menneskeverdet til det palestinske folket, enten de er muslimer eller kristne.
Han har også kritisert brudd på menneskerettighetene i Zimbabwe, og han har kalt Zimbabwes president Robert Mugabe en "karikatur på en afrikansk diktator", og han har kritisert den sørafrikanske regjerningens tause diplomati overfor Zimbabwe.
I 2004 kom Tutu tilbake til Storbritannia, nå som gjesteprofessor i Post-Conflict Societies ved King's College London, og for å holde jubileumstalen ved markeringen av at King's College var 175 år gammelt.
I 2005 stod Tutu, sammen med Václav Havel, bak en fyldig rapport om militærjuntaens overgrep mot minoritetsfolkene i Burma.
