Dommer
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
En dommer er en person som i kraft av et ansettelsesforhold i en domstol har myndighet til å treffe dømmende avgjørelser. Fast ansatte dommere er i Norge embetsmenn, noe som blant annet innebærer at en dommer ikke kan avsettes på annen måte enn ved dom. Dette er et ledd i maktfordelingsprinsippet, og bakgrunnen er at dommere skal være uavhengige av de øvrige statsmakter i sin dømmende myndighet. Lignende regler for dommeres myndighet finnes i de fleste vestlige rettssystemer. Også meddommere regnes imidlertid som dommere i lovens forstand, men disse er ikke embetsmenn, og har således ikke noe tilsvarende stillingsvern. Medlemmer av lagretten regnes ikke som dommere.
For å bli embetsdommer er det et krav at man har juridisk embetseksamen, og man må videre være «vederheftig», det vil noe upresist si at man ikke må være insolvent. Det stilles videre krav til rent rulleblad. For visse dommerstillinger er det dessuten ytterligere krav. For å bli ansatt som lagmann eller høyesterettsdommer må man ha fylt 30 år og ha juridisk embetseksamen med «beste karakter», det vil si laud. I Norge utnevnes dommere av Kongen i statsråd etter innstilling fra Domstolsadministrasjonen.
Den sentrale loven som regulerer dommeres forhold i norsk rett er domstolloven fra 1915.
