Edgar Ætheling

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Edgar Ætheling eller Eadgar II (ca 1051 – ca 1126), født i Ungarn grunnet farens eksil, ble proklamert, men aldri kronet som konge av England. Han var den siste medlem av det kongelige angelsaksiske huset i kongeriket England.

Edgar var også kjent som «Den lovløse». Hans angelsaksiske tilnavn Ætheling, eller slik det ble stavet i samtiden, Æþeling, betyr «mann av adelig blod» eller «prins», og ble brukt i den senere delen av epoken for å spesielt markere statusen til kongens sønner.

[rediger] Bakgrunn

Edgar ble proklamert konge ved et møte hos de vise menn, kalt witan, i tiden etter at kong Harald II Godwinsson døde i Slaget ved Hastings den 14. oktober 1066. Edgar ble aldri kronet, men ble underkastet Vilhelm Erobreren åtte måneder senere. Han var da kun 13 eller 14 år gammel.

Edgar var den eneste sønnen til Edvard Landsflyktningen, arving til engelske tronen, og sønnesønn til kong Edmund II av England, kalt for «Ironside». Da hans far døde i 1057 ble Edgar utropt som arving av Edvard Bekjenneren. Edgar ble oppdratt ved Edvards hoff sammen med sine to søstre, Margaret (som senere ble Den hellige Margaret av Skottland) og Christina.

[rediger] Kravet på den engelske trone

Da kongen døde i januar 1066 var Edgar altfor ung til å kunne forsvare landet mot invasjon, og valget av ham som konge etter Harolds død var ikke mer enn et symbol på trass og utfordring mot de normanniske styrkene enn et reellt samlingspunkt, likevel forsøkte han å stå opp for landet sitt. Edgar stolte hovedsakelig på støtten fra erkebiskop Stigand og fra jarlene Edwin av Mercia og Morcar av Northumbria, og da denne støtten ble svekket innenfor noe få dager hos witan (de vises møte), ble Edgar tvunget til å underkaste seg Vilhelm Erobreren ved Berkhamstead. Det skjedde enten på slutten av november eller tidlig i desember 1066.

[rediger] Allianse med Skottland

Vilhelm behandlet Edgar bra. Ved å se politisk fordeler holdt han gutten i forvaring og til slutt fikk ham fraktet over til sitt hoff i Normandie. Likevel så sluttet Edgar seg til opprøret til jarlene Edwin og Morcar i 1068 og etter at nederlaget var et faktum flyktet han nordover til kong Malcolm III av Skottland med sin mor og to søstre. Året etter giftet Malcolm seg med Edgars søster Margaret, og påtok seg å støtte Edgars framtidige forsøk på å erobre den engelske tronen, blant annet ved å lede en hærstyrke inn i England, kanskje like mye for egen del.

For å sikre denne pakten giftet Edgar seg med Malcolms søster som også het Margaret. Edgar gjorde dessuten felles sak med Svein II Estridson, konge i Danmark og nevø av Knut II av Danmark (som engelskmennene kjenner som Canute av Danmark). Svein Estridson mente at han etter at kong Harald Hardråde av Norge var død at han selv hadde rettmessige krav på den engelske tronen.

[rediger] Massakrene i nord

Vinteren 1069-1070 brøt det ut opprør i nordlige England. Northumbria hadde lenge motsatt seg engelsk styre. De hadde gjort opprør mot Toste Godwinson i 1065 og mot Harald Godwinsson i 1066. Edgar sluttet seg til med egne hærstyrker. De erobret byen Durham og drev normannerne ut av York, men proklamerte aldri uavhengighet for Northumbria. Jarlene Edwin, Morcar og Waltheof derimot erklærte uavhengighet til Vilhelms styre. Samtidig ryktes det at danskene var på veg. Dette var det mest seriøse opprøret hittil mot normannerne og Vilhelm reagerte med vanlig brutal og hensynsløs effektivitet.

Vilhelm marsjerte hastig mot nord, herjet og brente jorden etter seg. Det ukoordinerte opprøret gikk oppløsning i møte med normannernes hær. Edwin og Morcar flyktet, og da danskene ankom Humber var opprøret allerede slått ned. Svein Estridsson ga opp, lot seg kjøpe for sum penger og forlot England igjen. Vilhelm tok grusom hevn over Northumbria, brent og slaktet folk i mengder i det som ble husket som «Massakrene i nord» (se egen artikkel Massakrene i Nord-England).

Edgar flyktet igjen til Skottland hvor han forble som flyktning inntil 1072 da Vilhelm med hell klarte å tvinge en fredsavtale på Malcolm ved å ta hans sønn som gissel og ett av vilkårene var at Edgar måtte gå i eksil. Edgar forlot Skottland for Flandern, dro rundt i Europa i et forsøk på å finne støtte for sine krav, men komme likevel til en ordning med Vilhelm to år senere, skjønt han ga aldri fra seg kravet til den engelske tronen. Han støttet Robert Curthose, hertug av Normandie, i et opprør mot Vilhelm Rufus i 1091 og måtte igjen søke tilflukt i Skottland. Han støttet logisk nok sin nevø, Edgar, i dennes forsøk på å overta den skotske tronen ved å felle Donald III av Skottland.

[rediger] Korsfarer

Rundt 1098 reiste Edgar til Konstantinopel hvor han muligens slo seg sammen med varjagene eller væringene (fra russisk Variags, «de edsvorne») som var et vaktkorps for det bysantinske riket bestående av russere og først og fremst skandinaver. Senere samme år fikk han en flåte av keiser Alexios I Komnenos for å kunne delta i Det første korstoget, og med flåten kunne han bringe forsterkninger til korsfarerne ved beleiringen av Antioch. Han ble tatt til fange ved slaget ved Tinchebrai i 1106 da han slåss for hertug Robert mot Henrik I av England.

[rediger] Glemt av alle

Edgar kom tilbake til England hvor kong Henrik ga ham benådning og i midten av 50-årene trakk han seg tilbake til sin to landsteder i Hertfordshire, Barkway og Hermead. Hans niese Edith (gjendøpt som Matilda) hadde giftet seg med kong Henrik I i 1100. Antagelig reiste Edgar tilbake til Skottland sent i livet, kanskje en gang rundt 1120, og han var fortsatt i live i 1125, men døde antagelig kort tid etter i begynnelsen av 70-årene. Da var han glemt av de fleste og selv i dag blir han kun husket som Englands «tapte konge». Han fikk øyensynlig ingen barn som kunne ta opp kravet på den engelske tronen. Historien om Edgar fikk senere sitt ekko på midten av 1700-tallet i Skottlands vakre og tragiske prins, Bonnie Prince Charlie.