Edvard Bekjenneren

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Edvard Bekjenneren (engelsk Edward the Confessor) (født ca. 1004 i Islip, død 5. januar 1066 i London) var den siste angelsaksiske konge av England.

Edvard var sønn av kong Ethelred II den rådville, som hadde kommet til makten da hans halvbror Edvard Martyren ble myrdet i 978. Hans mor var Emma, datter av hertug Richard I av Normandie og søster av Richard II av Normandie; Edvard var således halvt normannisk.

Innhold 1 Utdannelse og eksil 2 Konge 2.1 Striden med Godwin 2.2 Religion 3 Død 4 Helgen

[rediger] Utdannelse og eksil

Han fikk først utdannelse i Ely. Etter den danske invasjonen i 1013 ble han sendt til Normandie sammen med moren og broren Alfred, og han fullførte utdannelsen der.

Etter farens død i 1014 dro moren tilbake til England, og giftet seg med Knut den mektige, som hadde blitt konge i England etter Svein Tjugeskjegg. Edvards bror reiste også tilbake, og ble tatt til fange og lemlestet av jarl Godwin av Wessex. Han døde kort tid senere av skadene. Edvard valgte derfor å bli i Normandie, og reiste ikke tilbake før hans halvbror, Knuts og Emmas sønn Hardeknut (Harthacnut, Hardicanute), som var konge 1040–1044 kalte ham tilbake til England i 1041 og utnevnte han til tronfølger.

[rediger] Konge

Hardeknut døde i 1044, og Edvard ble kronet til konge av England. Han giftet seg med Edith, datter av jarl Godwin, 23. januar 1045. Godwin var en av rikets mektigste menn, og hadde ikke vegret seg for å ta Edvards bror av dage, og ekteskapet var betydde derfor at en viktig allianse var inngått. Det betydde dog ikke slutten på maktspillet mellom kongen og den ambisiøse jarlen. Da Edvard kom tilbake til England hadde han med seg den normanniske baronen Robert av Jumièges, som han i 1051 utnevnte til erkebiskop av Canterbury; dette falt ikke i god jord hos jarlen, og det skulle bli flere slike problemer.

Stort sett er Edvards tid på tronen preget av fredelige forhold, og hovedinntrykket historikerne gir av ham er at han var saktmodig. Men samtidig ser man at han kunne være svært besluttsom når det var nødvendig; det var ingen enkel oppgave å sitte ved makten i over 20 år mens dansker og normannere sloss om å ta over den angelsaksiske tronen.

[rediger] Striden med Godwin

Godwin hadde hatt forhåpninger om at den fromme Edvard ville være så opptatt av sine bønner at han ville overlate styret til jarlen. I 1051 besøkte Vilhelm av Normandie det engelske hoffet, og alt tyder på at Edvard ba ham om å akseptere å bli tronfølger. Situasjonen mellom Edvard og Godwin tilspisset seg, og Edvard valgte å sende Godwin i eksil sammen med sin familie. Til og med dronningen, jarlens datter, måtte tilbringe en periode i et kloster. I 1065 forviste han også Tostig, en av Godwins sønner, etter et opprør i hans jarledømme Northumbria.

Noen måneder senere vendte Godwin tilbake fra Flandern med en flåte. Kongen valgte å møte ham personlig for å forhandle, og de nådde enighet slik at borgerkrig kunne unngås. Godwin ble rehabilitert, og alle franskmenn ble lyst fredløse i England. Dette førte til at erkebiskop Richard av Canterbury og en annen normannisk biskop måtte flykte, og Stigand ble ny erkebiskop.

Han forble barnløs. Dette førte til et rykte om at han og dronningen levde sammen som bror og søster, noe som stemte med hans fromhet, men det er ingenting som tyder på at dette stemmer, og barnløsheten skyldes nok heller andre årsaker.

[rediger] Religion

Edvard styrket forbindelsene mellom den katolske kirke i England og Den hellige stol, blant annet ved å sende biskoper til pave Leo IXs konsiler i 1049–50. I 1061 mottok han pavelige legater. Han fikk også utnevnt sekularprester, noen av dem utenlandske, til biskoper, og reduserte dermed det tilnærmede monopol ordensprestene hadde hatt i bispestanden. Samtidig var han opptatt av å ha et sterkt klostervesen.

Da han var i Normandie som ung avla han løfte om at han skulle dra på pilegrimsferd til apostelen Peters grav i Roma dersom han fikk komme tilbake til England. Etter kroningen gjorde han dette kjent, men han ble på det sterkeste frarådet å reise fra landet på grunn av spenningen mellom angelsaksere og normannere. Han ba derfor Leo IX om dispensasjon fra løftet, noe han fikk mot at han ga et beløp tilsvarende det reisen ville kostet til de fattige, og bygde eller restaurerte et kloster viet til St. Peter.

Han valgte et lite kloster på stedet Thorney, som dengang var rett utenfor London, og utvidet dette i den grad at han regnes som klosterets grunnlegger. Pave Nikolas II ble imponert, og ga klosteret flere privilegier. I en periode skal kongen ha brukt en tiendedel av sine inntekter på dette klosteret, og ga det en rekke eiendommer for å sikre framtidige inntekter. Klosterkirken ble i første omgang 300 fot land, og fikk tilnavnet West Minster («klosteret i vest») for å skille den fra St. Pauls katedral øst i byen. Kirken, som nå er kjent som Westminster Abbey, ble senere kroningskirke for engelske monarker, og rommer også gravene til landets konger og dronninger. Like ved ble det etterhvert reist bygninger for den verdslige administrasjon, Westminster Hall og Parlamentet.

Kirken sto ferdig rett før Edvards død, og han var selv for syk til å delta da den ble konsekrert 28. desember 1065.

[rediger] Død

Det er usikkerhet rundt hva han gjorde på dødsleiet i forhold til utnevnelsen av tronfølger. Selv om man mener at han diskuterte dette med Vilhelm av Normandie i 1051, var det ikke formelt annonsert noe. Enkelte samtidige kilder hevder at han bekreftet at Vilhelm skulle etterfølge ham, mens andre forteller at han utnevnte Harold Godwinsson, jarl Godwins andre sønn, til tronfølger. Det ble aldri klarhet i hva han hadde ment, og saken ble avgjort da Vilhelm beseiret og drepte Harold i slaget ved Hastings i 1066.

Edvard døde 5. januar 1066, og ble gravlagt i Westminster Abbey. Han fikk raskt tilnavnet «Bekjenneren», det vil si en som bekjenner sin tro på Jesus Kristus, for å skille ham fra hans onkel, den hellige Edvard Martyren.

[rediger] Helgen

Allerede mens han levde fikk Edvard ry på seg for å være hellig. Det ble snakket om flere mirakler; hans skal blant annet ha helbredet skrofulose ved håndspåleggelse. Dette første til en tradisjon senere i middelalderen om at en konges berøring kunne helbrede sykdommen.

Politisk ble hans kult viktig for England, fordi han som halvt angelsaksisk og halvt normannisk var et bindeledd mellom de to gruppene. For normannerne, som hevdet at Vilhelm var utnevnt til tronarving, var det han som berettiget deres maktposisjon i landet, og for angelsakserne var han den siste konge av den gamle engelske kongelinje.

I 1102 ble hans skrin åpnet, og man fant at liket ikke hadde gått i oppløsning. Han ble dermed flyttet til en ny grav. I 1138 forsøkte kong Stefan å få istand en formell helligkåring. Innocent II utsatte avgjørelsen, og oppfordret munkene i Westminster til å samle med informasjon. I 1160 tok Henrik II opp saken med Roma igjen. Han var gjennom sin oldemor, den hellige Margrete av Skottland, i slekt med Edvard. Ved å støtte Alexander III mot en motpave i 1161 fikk han gehør hos paven, og Edvard ble helligkåret.

13. oktober 1163 ble Edvards levninger lagt i helgenskrinet av erkebiskopen av Canterbury, Thomas Becket. Prekenen ved anledningen ble holdt av Ailred av Rievaulx, som også skrev en biografi om Edvard. Begge de to geistlige ble selv senere helligkåret. Translasjonsdagen 13. oktober ble gjort til minnedag for ham.

Ved reformasjonen ble Westminster Abbey plyndret, og mange relikvier ble ødelagt. Men Edvard fikk ligge i fred, fordi Henrik VIII så faren i å tillate angrep på kongelige personer, enten de var døde eller levende. Bare helgenskrinet ble noe skadet. Under hans datter Maria Tudor, som var katolikk, ble Westminster igjen et kloster, og abbed Feckenham restaurerte skrinet.

Det forgylte treskrinet som vanligvis tilskrives abbeden, er antagelig eldre. Det ser ut til at det var en gave fra Henrik VII, og det er muligens laget av Torrigiano.

Edvard ble utropt til Englands vernehelgen sammen med Edmund av East Anglia. De ble senere fortrengt av St. Georg.

Hans opprinnelige helgenfest var på dødsdagen, 5. januar. Denne dagen sto gamle norske kalendere som «Edvard Konge», mens translasjonsdagen 13. oktober sto som «Edvardi translatio». I England ble translasjonsdagen raskt den viktigste, og i 1680 den eneste minnedagen.

Han er avbildet på Bayeux-teppet, så man har et samtidig portrett av ham (i den grad portretter fra perioden gir et korrekt bilde av en persons utseende). Han framstilles derfor i kunsten som en høy mann med langt ansikt, askeblondt hår og skjegg, rødlig ansiktsfarge og lange, tynne fingre. Mye av dette er nok like mye konvensjoner i kunsten som egentlige portrettdetaljer. Han avbildes gjerne med en fremtredende fingerring, noe som viser til en legende om at han engang ga en ring til en tigger ved Westminster. To år senere møtte noen engelske pilegrimmer en mann i Det hellige land (eller i India ifølge en versjon av legenden), som sa at han var apostelen Johannes. Han ga dem ringens som Edvard hadde gitt til ham tidligere, og ba dem bringe den tilbake til ham og fortelle at han ville dø et halvt års tid senere. Uansett hva man tror om slike legender virker den usannsynlig; pilegrimmene kunne knapt ha kommet seg tilbake til England og fått adgang til kongen i løpet av et halvt år. Han avbildes også noen ganger bærende på en mann, noe som viser til legende om at han engang helbredet en giktsyk mann ved å bære ham.

Forgjenger:  Hardeknut

Konge av England (ca. 1042–1066)

Etterfølger:  Harald II