Edmund I av England
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Edmund I Konge av England |
|
![]() |
|
Navn: | Éadmund Æðeling |
Regjerte: | 27. oktober 939–26. mai 946 |
Født: | 921, England |
Død: | 26. mai 946, England |
Foreldre: | Edvard og Edgvia |
Ektefelle(r): | Elgiva og Ethelfleda |
Barn: | Edwin og Edgar |
Edmund I (angelsaksisk Éadmund Æðeling) (født 921, død 26. mai 946 var konge av England fra 27. oktober 939 til sin død. Han var sønn av Edvard den eldre, og halvbror av Athelstan. Edmund kjempet sammen med Athelstan i slaget ved Brunanburh i 936, hvor de seiret over en kombinert keltisk og nordisk styrke. Ved Athelstans død 27. oktober 939 ble Edmund konge. Han ble kronet i Kingston upon Thames.
Straks etter at han var kronet møtte han flere militære utfordringer. Kong Olav III Guthfridsson av Dublin erobret Northumbria og invaderte Midlands. Da Olav døde i 942 tok Edmund tilbake Midlands. Året etter ble han gudfar for kong Olav (Kvåran) av York. I 944 lyktes han i å gjenerobre Northumbria. Samme år ble Olav av York fordrevet, og gikk i eksil i Dublin, hvor han ble konge og fortsatte å være alliert med sin gudfar.
I 945 tok Edmund Strathclyde, men ga rettighetene til området til Malcolm I av Skottland. Til gjengjeld signerte Malcolm en avtale om gjensidig militær assistanse. Dermed var grensen mot Skottland sikret, og de to nasjonene opplevde en periode med fredelig sameksistens.
Under Edmund begynte en gjenoppblomstring av klostervesenet i England.
Edmund ble myrdet i 946 av Leofa, en tyv som var sendt i eksil. Kongen hadde vært i et selskap i Pucklechurch, da han så Leofa i folkemengden. Da den lovløse nektet å forlate stedet angrep kongen og hans rådgivere ham. Både Edmund og Leofa ble drept.
Edmund ble etterfulgt av sin bror Edred av England. Hans sønner hersket senere, Edwin fra 955 til 957 (og over kun Wessex og Kent til 959, og Edgar fra 957 (kun over Mercia og Northumbria til brorens død i 959 til 975.
Forgjenger: Athelstan |
Konge av England |
Etterfølger: Edred |