Finn Mortensen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Finn Mortensen (født 6. januar 1922 i Oslo, død 23. mai 1983) var en norsk komponist, kritiker og musikkpedagog innen samtidsmusikken.

Han studerte harmonilære med Torleif Eken, komposisjon med Klaus Egge og Nils Viggo Bentzon, samt klaver og kontrabass ved Musikkonservatoriet i Oslo. Han deltok dessuten på de berømte sommerkursene i Darmstadt og i Karlheinz Stockhausens mesterklasser ved Studio für Elektronische Musik i Køln. Fra 1970 var han ansatt ved Musikkonservatoriet i Oslo, der han ble landets første professor i komposisjon (1973). Han etterflugte dessuten Pauline Hall som leder av Ny Musikk (1961-1964, 1966-1967), en viktig forening for å fremme samtidsmusikken. Mortensen var senere direktør for Rikskonsertene, samt musikk-kritiker i Dagbladet.

Komposisjonene hans hadde frem til 1953 neoklassiske og ekpesjonistiske trekk. Kontinentale impulser dominerte over de nasjonale. Mortensen debuterte som komponist i Universitetets aula i 1954. Senere nærmet han seg tolvtonemusikk, serialisme og aleatorisk musikk, noe han selv benevnte nyseriell musikk.

Mortensens verker fremføres fremdeles, bl.a. av Oslo Filharmoniske Orkester på Ultimafestivalen i 2004. Konsert for Klaver og Orkester (1963) var inspirert av frijazz-pianisten Cecil Taylors opptreden på Metropol jazzclub i Oslo (1962), og ble tilegnet og urfremført av Kjell Bækkelund, i anledning denne's 25-års jubileum som utøver. Mortensen ble viden kjent for sine spontankomposisjoner foran Oslo Rådhus. Hans siste forelesninger ble avholdt på utestedet «Pilsen» (også Oslo).

[rediger] Litteratur

• Elef Nesheim: Modernismens døråpner i Norge. Finn Mortensens musikk i lys av norsk etterkrigsmodernisme. Doktoravhandling 2001