Giacomo Leopardi

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Giacomo Leopardi (født 29. juni 1798, død 14. juni 1837) var en italiensk dikter.

Han ble født i Recanati, og var sønn av Monaldo Leopardi, som var greve av en liten landsby i Marche, som da ble styrt som en del av Pavestatene. Hans mor var markisen Adelaide Antici. Giacomo vokste opp i isolasjon, normalt bare omgitt av sin far og noen prester som underviste ham. Faren influerte ham sterkt som dikter, og var svært interessert i litteratur. Selv om han hadde tapt det mest av sin arv i feilslåtte forretningsprosjekter klarte han å ta varepå en kostbar boksamling, som ble åpnet for publikum i 1812.

Giacomos ensomhet, som ble forverret av familiens stive manerer, førte til at han tilbrakte mye av sin tid med å lese i farens bibliotek. Da han var to år gammel trengte han ikke lenger lærere, og da han var 17 hadde han enorme kunnskaper innen en rekke fag. Blant annet lærte han seg minst syv språk, historie, filosofi, filologi, naturvitenskap og astronomi. Hans lange dager i det usunne klimaet i biblioteket kan ha bidratt til at han utviklet astma og skoliose. Han hadde også svekket syn etter å ha lest i skinnet fra et stearinlys på mørke kvelder.

Han startet sin skrivende karriere som oversetter, for det meste av klassiske verker. Blant annet ga han ut en oversettelse til italiensk av Horats' Ars Poetica. Han skrev også noen mindre vitenskapelige avhandlinger. I 1816 skrev han til det litterære tidsskriftet «Biblioteca Italiana», og forsvarte italienske klassisister mot angrep fra Madame de Stael. På dette tidspunkt hadde han begynt å skrive poesi. Hans stil var neoklassisk, noe som moderne i tiden. Han begynte å skrive Zibaldone, som er en stor samling av tanker og dikt, og han begynte også en langvarig korrespondanse med Pietro Giordani.

Det er mulig at han ble forelsket i sin kusine Gertrude Cassi, som var gift. Hans Diario d'Amore (Kjærlighetens dagbok) er fra den tiden det i så fall skjedde. Natalino Sapegno, en av de fremste italienske litteraturkritikerne, mener at det heller er en mer generell ungdommelig utforsking av romantisk kjærlighet som ligger bak verket.

I 1819 forsøkte han å rømme hjemmefra, men faren oppdaget det og stanset ham. I brev forteller han om sin dårlige fysiske forfatning, blant annet midlertidig blindhet som hindret ham i å lese. Etter at denne tilstanden hadde gått over skrev han deler av samlingen Idilli (Idyller), inkludert «L'Infinito» og «Alla luna». I 1822 fikk han endelig lov til å reise fra Recanati, og dro til Roma. Der fant han ikkenoen jobb, og reiste snart ulykkelig tilbake. Men under oppholdet hadde hans verker blitt kjent i Roma, og mange satte pris på poesien.

Etter hjemkomsten skrev Leopardi Operette Morali ,der han nedfelte sine mest dystre filosofiske tanker. Hans pessimisme kommer i dette verket klart fram.

I 1825 dro han til Milano, og skullealdrimer vende tilbake til Recanati. Han jobbet en periode for redaktøren Fortunato Stella. Deretter fulgte han etter grevinnen Teresa Malvezzi, som han var fascinert av, til Bologna, og så videre til Firenze. Der møtte han Alessandro Manzoni, den andre store italienske dikteren fra denne perioden. Under et opphold i Pisa skrev han A Silvia (Til Silvia).

I 1830 klarte noen venner å sikre et stipend til Leopardi, noe som førte til at han endelig kunne føle seg frigjort fra Recanati. Samlingen Canti (Sanger), utgitt i 1831, innneholder de fleste av hans dikt. Han slo seg ned i Firenze. Der forelsket han seg i den gifte kvinnen Fanny Targioni Tozzetti, som ikke gjengjeldte hans kjærliget. Han møtte også Antonio Ranieri, en napolitaner i eksil.

Senere reiste han til Napoli for å besøke Ranieri, som hadde flyttet hjem. I Napoli fikk han et godt, men antagelig ikke romantisk, forhold til Ranieris søster Paolina, og et nært vennskap med Basilio Puoti. Han ble også meget glad i iskrem, som han i Napoli smakte for første gang.

Etter noen måneders opphold i Napoli døde han der, etter å ha utviklet ødemer.