Gregorio Aglipay
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gregorio Labayan Aglipay (født 8. mai 1860 i Batac, Ilocos Norte, Filippinene, død 1. september 1940) var en filippinsk prest som brøt ut av Den katolske kirke og organiserte The Philippine Independent Church, og ble denne kirkens første overbiskop (Obispo Supremo). Han var også geriljaleder, politiker og presidentkandidat.
Innhold |
[rediger] Oppvekst og presteutdannelse
Gregorio L. Aglipay vokste opp som foreldreløst barn på tobakksplantasjer. Han ble hundset av spanske landeiere tidlig i tenårene og utviklet en sterkt kritisk holdning til Spanias styre på Filippinene. Han dro fra sine hjemtrakter nord i landet til Manila for å studere ved Colegio de San Juan de Letran: Deretter begynte han på det juridisk,e studium ved dominikanernes universitet Santo Tomás. Men kort tid etter bestemte han for prestetjenesten, og begynte han på presteseminaret i Vigan i provinsen Ilocos Sur i 1883.
Han ble presteviet den 21. desember 1889 i Manila. Så var han i åtte år kapellan i en rekke menigheter flere steder på Luzon. Det var antagelig under hans tid som kapellan i Indang i Cavite at han gjorde seg de viktigste erfaringer som skulle føre til den senere utvikling.
[rediger] Militærprest for de revolusjonære, ekskommunikasjon
I august 1896 utbrøt den filippinske revolusjon, og Aglipays nasjonalistiske sympatier var klare. Han var da kapellan i San Pablo. Revolusjonslederen Emilio Aguinaldo utnevnte ham til militær-generalvikar for den revolusjonære regjering den 20. oktober 1898.
Som militærgeistlig vant han de spanske jesuitters takknemlighet. Det sies at det var ved hans inngripen at to av deres geistlige, patrene Antonio Rosell og Felix Mir, ble løslatt fri fra de revolusjonæres fangenskap og bragt til Manila. Ved en annen anledning grep han inn da man skulle beordre noen andre spanske geistlige i Laoag til å utføre straffearbeid på en åpen plass - de skulle slå gresset der.
I embedet som militær-generalvikar forsøkte han å videreføre den henrettede presten Jose Burgos' arbeide med å filippinisere den katolske kirke på Filippinene. Han offentliggjorde en rekke manifester som oppfordret det filippinske presteskap til å organisere seg og overta styringen med kirken i landet. På den tid var alle biskoper og så godt som samtlige sogneprester spanjoler. I 1899 anklaget kirken ham for å anstifte til opprør, hvorpå han ble ekskommunisert fra Den katolske kirke.
[rediger] Grunnleggelse av en filippinsk kirke
Han lot seg så utrope til overbiskop (Obispo supremo) i en ny filippinsk katolsk kirke, noe som gjorde bruddet med Pavestolen uigjenkallelig. Denne kirken, The Philippine Independent Church (PIC), også kjent under tilnavnet Aglipayan Church, ble formelt organisert noen år senere, i 1902.
[rediger] Politiker og geriljaleder
Han representerte provinsen Ilocos Norte i den første uavhengige filippinske kongressen, sammenkalt i Malolos i provinsen Bulacan i 1898, før USA overtok landet fra Spania og sendte militære styrker for å gjenerobre og okkupere landet. Under den filippinsk-amerikanske krig som fulgte, var Aglipay geriljaleder i Ilocos-området. Han overgav seg i Laoag i Ilocos Norte i 1901, da USA offentlig erklærte at kamphandlingene skulle innstilles.
Under de neste tre årtiene kjempet Aglipay politisk for filippinsk uavhengighet fra USA.
Han stilte som presidentkandidat for det filippinske (amerikanske) samvelde i 1931, men tapte for Manuel Quezon. I 1939 giftet han seg (PIC tillater prester å inngå ekteskap).
[rediger] Død
Allerede året etter sitt bryllup fikk han slag og døde den 1. september 1940.
Han er i dag gravlagt i hjembyen Batac i Ilocos Norte. Først ble han bisatt i kirkens katedral i bydelen Tondo i Manila, og etter at den ble ødelagt under annen verdenskrig i 1945 i kirken Maria Clara i bydelen Sampaloc.
