Harald Ulrik Sverdrup

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

For nevøen, lyrikeren, se Harald Sverdrup

Harald Ulrik Sverdrup (født 15. november 1888, død 21. august 1957) var en norsk oseanograf og meteorolog som gjorde flere viktige teoretiske oppdagelser på disse feltene.

Sverdrup var født i Sogndal. Etter studier i Oslo der han ble cand.real. i 1914 og noen års opphold i Leipzig, disputerte han for dr.philos. i 1917. Fra 1918 til 1925 ledet han de vitenskapelige undersøkelsene under Roald Amundsens Maud-ekspedisjon. Han var assistent ved Carnegieinstituttets avdeling for jordmagnetiske undersøkelser, Washington i 1922 og assosiert forsker ved samme institutt i 1926 og perioden 1928-40.

I 1926 ble han utnevnt til professor i geofysikk ved Universitetet i Bergen (UiB).

I 1931 deltok Sverdrup i den australskfødte polarforsker George Hubert Wilkins´ kuriøse arktisekspedisjon med den utrangerte ubåten «Nautilus», en tidligere amerikansk ubåt fra Første verdenskrig. Etter ekspedisjonen ble Nautilus senket utenfor Askøy.

Med permisjon fra UiB ble han direktør for Scripps Institute of Oceanography (SIO) i California i 1936, en stilling han pga. krigen innehadde helt til 1948. Der utviklet han bl.a. i samarbeid med Walter Munk den første eksisterende bølgevarslingsmodellen. Den ble benyttet under de alliertes invasjon i Normandie. Her var han også hovedforfatter til det oseanografiske standardverket "The ocean", første gang utgitt i 1942.

Da han kom hjem igjen, fortsatte han sine bidrag til oseanografi, havforskning og polarforskning. Han ble direktør for Norsk Polarinstitutt, og fra 1949 professor II i geofysikk ved Universitetet i Oslo.

Da han 1954-1957 var dekanus ved UiO, sto han for "Sverdrup-planen" som medførte en storstilt utbygging av universitetene i Oslo og Bergen tidlig på 1960-tallet.

Den fysiske enheten for havstrømmers styrke er oppkalt etter ham. 1 Sv = 10⁶ m³ per sekund.