Hegra festning

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Hegra festning ligger i bygda Hegra i Stjørdal kommune i Nord-Trøndelag. Opprinnelig hadde den navnet Ingstadkleiva fort. Festningen ble anlagt i perioden 1907 til 1910 med tanke på eventuelle angrep fra svensk side etter unionsoppløsningen i 1905.

Hegra ble bestykket med kanoner fra Ørje fort som ble demontert etter Karlstadkonvensjonen i 1905. Festningen fikk to 7,5 cm og fire 10,5 cm kanoner. De hadde en rekkevidde på 10.000 meter. I tillegg hadde festningen noen foreldede 8,4 cm kanoner.

I tillegg til hovedfestningen, omfatter anlegget to batterier: Kleivplassen og Svartåsen. Kleivplassen i nordøst har 5 kanonstandplasser, dekningsrom og ammunisjonsmagasiner. Svartåsen i øst har 4 kanonstandplasser, skyttergrav og standplass for lyskaster.

Festningen var en del av Stjørdal og Verdal Befæstninger som ble opprettet i 1912. Den ble nedlagt i 1926.

[rediger] Hegra i kamp

Hegra festning fikk en plass i historien i april/mai 1940 da rundt 200 norske soldater og én kvinne under major Hans Reidar Holtermanns kommando tok den foreldede og nedlagte festningen i bruk og kjempet mot tyske okkupanter i 23 døgn. Festningen hadde sine viktigste skuddfelt rettet østøver, mot Sverige, og hadde således minimal strategisk verdi under det tyske angrepet vestfra. Festningen kunne ha bistått under en eventuell alliert innmarsj mot Stjørdal nordfra, men rekkevidden til kanonene var for kort til beskytning av flyplassen på Værnes, som var av avgjørende strategisk betydning for tyskerne under invasjonen. Imidlertid påførte forsøkene på å innta festningen tyskerne tap av mannskap og materiell og bandt opp tropper under felttoget i Norge.

Festningen ble besatt av Holtermann og en mindre styrke 10. april, som ledd i en tilbaketrekning etter at flyplassen ved Værnes måtte overgis mot en massiv overmakt. Festningen var da totalt nedsnødd og nediset, og området rundt festningen var gjengrodd. Forsvarerne var ikke kjent med befestningene, og oppdaget festningens utforming etterhvert som den ble gravd fram fra snøen. På grunn av dyp snø, oppdaget forøvrig verken de norske eller tyske styrkene standplassene på Kleivplassen og Svartåsen i 1940. Soldatene i festningen ble forlagt i underjordiske tunneler, og de rå og kummerlige forholdene tæret gradvis på helsen til soldatene, slik at de fleste led av kraftig forkjølelse, bronkitt eller lungebetennelse ved festningens overgivelse.

Så godt som alt inventar i festningen var fjernet, men de demonterte kanonene og rikelig ammunisjon til disse var lagret på festningen. I løpet av kort tid lyktes det å gjøre festningen og skytset operativt, men proviant, forsyninger, håndvåpen og ammunisjon til disse måtte skaffes på risikable ferder, tildels gjennom okkuperte områder. Festningens besetning økte etterhvert som mobiliserte norske styrker strømmet til, men mange måtte avvises pga. mangel på våpen og utstyr.

Opprinnelig var meningen å holde stand på Hegra festning under mobiliseringen av lokale styrker, og man forventet at allierte styrker fra Namsos og Åndalsnes ville gjenerobre Trondheim og Værnes innen kort tid. Da disse operasjonene trakk ut i tid, ble kampen om Hegra festning en ren beleiringsoperasjon.

For å sikre forsyningene til festningen satte Holtermann opp en ytre forsvarslinje ved Hegra bru. Denne falt 15. april, da tyskerne innledet sitt første angrep rettet mot festningen. De norske troppene ble drevet tilbake, men de tyske styrkene ble stanset ved neste forsvarslinje, på veien opp mot festningen. Tyske bergjegere tok seg etterhvert opp mot festningen, og et stormingsforsøk ble såvidt slått tilbake 17. april. Et enda større angrep var planlagt 18. april, men tett snøvær vanskeliggjorde koordineringen av angrepet, som igjen ble avverget.

Etter dette ble festningen hovedsakelig utsatt for fly- og artilleriangrep, uten avgjørende virkning, selv om vann- og strømforsyning ble brutt. Festningen besvarte ilden fra tysk artilleri, og satte flere tyske kanoner ut av spill. Imidlertid hadde tyskerne også erobret et antall 12 cm haubitser fra Artilleriregiment 3 i Trondheim, der de også fant kart over festningens skuddfelter. Haubitserne ble plassert i dalen under festningen slik at de ikke kunne nås med festningens glattbane-kanoner, og kunne således fortsette beskytningen uforstyrret fram til festningens overgivelse.

Festningen mistet helt sin strategiske betydning etter at de øvrige norske og allierte styrkene i Sør-Norge trakk seg ut eller la ned våpnene i begynnelsen av mai. Festningen var på dette tidspunkt helt omringet, og provianten var i ferd med å ta slutt da styrken valgte å kapitulere 5. mai 1940 som den siste i Sør-Norge. Før kapitulasjonen besørget soldatene å få ødelagt det meste av våpen og ammunisjon i festningsanlegget.

Ved overgivelsen talte styrken 189 mann og 1 kvinne: 14 offiserer, 1 håndverksbefal, 7 sersjanter, 1 befalselev, 6 korporal, 161 menige og 1 hjelpesøster, Anne Margrethe Bang. 6 mann falt under kampene i og omkring festningen.

Hegra festning er i dag fortidsminne som forvaltes av Nasjonale Festningsverk, en enhet under Skifte Eiendom. Det er opprettet museum på stedet. Anlegget er intakt med skyttergraver, tunneler, ganger, oppholdrom, kommandotårn osv.

[rediger] Litteratur:

• Johan Arnstad. Beleiringen av Hegra festning (Aschehoug, 1946) (nytt opplag 1965)
• John Berg. Lotten fra Hegra (Cappelen , 1991)
• Karl H. Brox. Kampen om Hegra : festningen tyskerne ikke greide å ta (Gyldendal, 1988) (nytt opplag 2004)
• Ole Kristian Grimnes Kampen om Hegra (Venneforeningen Hegra festning, 1994) (hefte) (tidligere utgaver 1973 og 1980) (1994 også engelsk utgave)
• Krigsveteranforeningen Hegra 1940 i femti år (Foreningen, 1995) (hefte)