Helmut Kohl
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
| Helmut Kohl Tysklands kansler |
|
 |
|
| Navn | Helmut Josef Michael Kohl |
| Født | 3. april 1930 |
| Yrke | historiker |
| Politisk parti | CDU |
| Religion | Romersk-katolsk |
Dr. phil. Helmut Josef Michael Kohl (født 3. april 1930) er en tysk konservativ politiker og statsmann. Han var Tysklands kansler fra 1982 til 1998.
[rediger] Liv
Kohl ble født i en katolsk familie i Ludwigshafen i det sydvestlige Tyskland, ikke langt fra grensen til Frankrike, og deltok som tenåringssoldat i den sene fasen av annen verdenskrig. Han ble medlem av CDU i 1947, og studerte deretter jus og historie i Frankfurt og Heidelberg. Han avsluttet studiene med å ta doktorgraden i historie. Fra 1969 til 1976 var han statsminister i delstaten Rheinland-Pfalz, og ble deretter medlem av det føderale parlamentet. Samtidig ble han leder av den konservative opposisjonen der mot den daværende SPD-regjeringen til Helmut Schmidt.
Den 1. oktober 1982 etterfulgte han Schmidt som kansler etter et såkalt konstruktivt mistillitsforslag i parlamentet. Han var den lengst regjerende kansler siden Otto von Bismarck da han ble etterfulgt av Gerhard Schröder den 27. oktober 1998, etter at SPD vant de føderale valgene. I likhet med Bismarck har også Kohl samlet Tyskland, dette skjedde etter slutten på den kalde krigen da kommunismen og Sovjetunionen brøt sammen, og DDRs territorium kunne gjeninnlemmes i Tyskland.
Helmut Kohl var leder av CDU fra 1973 til 1998.
Tidlig i hans regjeringstid ble han skyteskive for venstresidens intellektuelle. Han hadde ikke store talegaver, og behersket ikke fremmedspråk. Av venstreradikale ble han ofte referert til som «pæra» (die Birne), noe som henspilte på både kroppsform og intellekt. Mot slutten av hans styre forekom dette imidlertid sjeldnere, men i dag er hans politiske kløkt og fortjenester anerkjent av mange. En finansskandale, hvor det ble avslørt at det franske oljeselskapet Elf Aquitaine på ordre fra den franske president Mitterrand hadde gitt millioner i ulovlig partistøtte til CDU, har svekket hans ettermæle. Avsløringen fulgte i kjølvannet av etterforskningen av omfattende korrupsjon i Frankrike som ble ledet av Eva Joly. Kohl og hans franske venner har forsvart seg med at det ikke lå noen personlige motiver bak, og at alt de gjorde var for Europa og forsoningens sak.
Han var gift med Hannelore Kohl og har to sønner.
[rediger] Utmerkelser
Kohl har mottatt tallrike utmerkelser.
I 1988 mottok han sammen med François Mitterrand Karlsprisen for sine fortjenester for fransk-tysk vennskap og Europas fremtid. I 1996 ble han utnevnt til æresdoktor ved det katolske universitetet i Leuven i Belgia.
20. april 1999 ble han tildelt Presidentens frihetsmedalje av president Bill Clinton.
11. desember 1998 ble Kohl utnevnt til æresborger av Europa av de europeiske stats- og regjeringssjefene, som anerkjennelse for hans arbeid for europeisk samling. Denne utmerkelsen var tidligere bare tildelt Jean Monnet.
Han mottok i 2004 Adalbertprisen fra den polske presidenten. Ved siden av Konrad Adenauer er han den eneste innehaveren av storkors i spesiell utførelse av Tysklands fortjenstorden.
Helmut Kohl er også æresborger av Frankfurt am Main og Berlin, og ble i september 2005 utnevnt til æresborger av hjembyen Ludwigshafen. Luxembourgs statsminister Jean-Claude Juncker var laudator. Kohl er æresdoktor ved tallrike universiteter i inn- og utland.
I 2005 mottok Kohl også prisen Quadriga, laudator var Mikhail Gorbatsjov.
20. juni 2006 mottok Helmut Kohl den spanske Europaprisen i Yuste-klosteret ved Cáceres. Laudator Felipe González betegnet Kohl som en stor arkitekt for et forent Europa.
[rediger] Kohls første ministerium 4. oktober 1982 – 29. mars 1983
- Helmut Kohl (CDU) – kansler
- Hans-Dietrich Genscher (FDP) – visekansler og utenriksminister
- Manfred Wörner (CDU) – forsvarsminister
- Friedrich Zimmermann (CSU) – innenriksminister
- Gerhard Stoltenberg (CDU) – finansminister
- Hans Engelhard (FDP) – justisminister
- Otto Graf Lambsdorff (FDP) – økonomiminister
- Norbert Blüm (CDU) – arbeids- og sosialminister
- Josef Ertl (FDP) – fødevare, landbruks og skogsminister
- Werner Dollinger (CSU) – transportminister
- Oscar Schneider (CSU) – bygningsminister
- Heiner Geissler (CDU) – barne-, familie- og helseminister
- Heinz Riesenhuber (CDU) – forsknings- og teknologiminister
- Dorothee Wilms (CDU) – utdannelses- og vitenskapsminister
- Jürgen Warnke (CSU) – minister for økonomisk samarbeide
- Christian Schwarz-Schilling (CDU) – post- og kommunikasjonsminister
- Rainer Barzel (CDU) – minister for indre-tyske relasjoner
[rediger] Kohls andre ministerium, 29. mars 1983 – 11. mars 1987
- Helmut Kohl (CDU) – kansler
- Hans-Dietrich Genscher (FDP) – visekansler og utenriksminister
- Manfred Wörner (CDU) – forsvarsminister
- Friedrich Zimmermann (CSU) – innenriksminister
- Gerhard Stoltenberg (CDU) – finansminister
- Hans Engelhard (FDP) – justisminister
- Otto Graf Lambsdorff (FDP) – økonomiminister
- Norbert Blüm (CDU) – arbeids- og sosialminister
- Ignaz Kiechle (CSU) – fødevare, landbruks og skogsminister
- Werner Dollinger (CSU) – transportminister
- Oscar Schneider (CSU) – bygningsminister
- Heiner Geissler (CDU) – barne-, familie- og helseminister
- Heinz Riesenhuber (CDU) – forsknings- og teknologiminister
- Dorothee Wilms (CDU) – utdannelses- og vitenskapsminister
- Jürgen Warnke (CSU) – minister for økonomisk samarbeide
- Christian Schwarz-Schilling (CDU) – post- og kommunikasjonsminister
- Heinrich Windelen (CDU) – minister for indre-tyske relasjoner
Endringer
- 27. juni 1984 – Martin Bangemann (FDP) etterfølger Lambsdorff som økonomiminister
- 15. november 1984 – Wolfgang Schäuble (CDU) blir minister uten portefølje
- 26. september 1985 – Rita Süssmuth (CDU) etterfølger Geissler som barne-, familie- og helseminister
- 6. juni 1986 – Rita Süssmuth (CDU) blir minister for barn, familie, kvinner og helse. Walter Wallmann (CDU) blir minister for miljøvern og atomsikkerhet
[rediger] Kohls tredje ministerium, 12. mars 1987 – 17. januar 1991
- Helmut Kohl (CDU) – kansler
- Hans-Dietrich Genscher (FDP) – visekansler og utenriksminister
- Manfred Wörner (CDU) – forsvarsminister
- Friedrich Zimmermann (CSU) – innenriksminister
- Gerhard Stoltenberg (CDU) – finansminister
- Hans Engelhard (FDP) – justisminister
- Martin Bangemann (FDP) – økonomiminister
- Norbert Blüm (CDU) – arbeids- og sosialminister
- Ignaz Kiechle (CSU) – fødevare, landbruks og skogsminister
- Jürgen Warnke (CSU) – transportminister
- Oscar Schneider (CSU) – bygningsminister
- Rita Süssmuth (CDU) – barne-, familie- og helseminister
- Heinz Riesenhuber (CDU) – forsknings- og teknologiminister
- Jürgen Möllemann (FDP) – utdannelses- og vitenskapsminister
- Hans Klein (CSU) – minister for økonomisk samarbeide
- Walter Wallmann (CDU) – minister for miljøvern og atomsikkerhet
- Wolfgang Schäuble (CDU) – minister uten portefølje
- Christian Schwarz-Schilling (CDU) – post- og kommunikasjonsminister
- Dorothee Wilms (CDU) – minister for indre-tyske relasjoner
Endringer
- 22. april 1987 – Klaus Töpfer (CDU) etterfølger Wallmann som minister for miljøvern og atomsikkerhet
- 18. mai 1988 – Rupert Scholz (CDU) etterfølger Wörner som forsvarsminister
- 9. desember 1988 – Helmut Haussmann (FDP) etterfølger Bangemann som økonomiminister
- 21. april 1989 – Gerhard Stoltenberg (CDU) etterfølger Scholz som forsvarsminister. Theo Waigel (CSU) etterfølger Stoltenberg som finansminister. Jürgen Warnke (CSU) etterfølger Klein som minister for økonomisk samarbeide. Friedrich Zimmermann (CSU) etterfølger Warnke som transportminister. Wolfgang Schäuble (CDU) etterfølger Zimmermann som innenriksminister. Gerda Hasselfeldt (CSU) etterfølger Schneider som bygningsminister. Hans Klein (CSU) og Rudolf Seiters (CDU) blir ministre uten portefølje.
- 3. oktober 1990 – Lothar de Maizière (CDU), Sabine Bergmann-Pohl (CDU), Günther Krause (CDU), Rainer Ortleb (FDP) og Hans Joachim Walther (DSU) trer inn i regjeringen som ministre uten portefølje.
- 19. desember 1990 – Lothar de Maizière forlater regjeringen.
[rediger] Kohls fjerde ministerium, 18. januar 1991 – 15. november 1994
- Helmut Kohl (CDU) – kansler
- Hans-Dietrich Genscher (FDP) – visekansler og utenriksminister
- Gerhard Stoltenberg (CDU) – forsvarsminister
- Wolfgang Schäuble (CDU) – innenriksminister
- Theo Waigel (CSU) – finansminister
- Klaus Kinkel (FDP) – justisminister
- Jürgen Möllemann (FDP) – økonomiminister
- Norbert Blüm (CDU) – arbeids- og sosialminister
- Ignaz Kiechle (CSU) – fødevare, landbruks og skogsminister
- Günter Krause (CDU) – transportminister
- Irmgard Adam-Schwaetzer (CSU) – bygningsminister
- Hannelore Rönsch (CDU) – familie- og eldreminister
- Angela Merkel (CDU) – minister for kvinner og barn
- Gerda Hasselfeldt (CDU) – helseminister
- Heinz Riesenhuber (CDU) – forsknings- og teknologiminister
- Rainer Ortleb (FDP) – utdannelses- og vitenskapsminister
- Carl-Dieter Spranger (CSU) – minister for økonomisk samarbeide
- Klaus Töpfer (CDU) – minister for miljøvern og atomsikkerhet
- Rudolf Seiters (CDU) – minister uten portefølje
- Christian Schwarz-Schilling (CDU) – post- og kommunikasjonsminister
Endringer
- 26. november 1991 – Rudolf Seiters (CDU) etterfølger Schäuble som innenriksminister. Friedrich Bohl (CDU) etterfølger Seiters minister uten portefølje
- 1. april 1992 – Volker Rühe (CDU) etterfølger Stoltenberg som forsvarsminister
- 6. mai 1992 – Horst Seehofer (CSU) etterfølger Hasselfeldt som helseminister
- 18. mai 1992 – Jürgen Möllemann (FDP) etterfølger Genscher som visekansler, men forblir samtidig økonomiminister. Klaus Kinkel (FDP) etterfølger Genscher som utenriksminister. Sabine Leutheusser-Schnarrenberger (FDP) etterfølger Kinkel som justisminister.
- 17. desember 1992 – Wolfgang Bötsch (CSU) etterfølger Schwarz-Schilling som post- og kommunikasjonsminister.
- 21. januar 1993 – Klaus Kinkel (FDP) etterfølger Möllemann som visekansler, men forblir utenriksminister. Günter Rexrodt (FDP) etterfølger Möllemann som økonomiminister. Jochen Borchert (CDU) etterfølger Kiechle som fødevare-, landbruks- og skogsminister. Matthias Wissmann (CDU) etterfølger Riesenhuber som vitenskaps- og teknologiminister. Carl-Dieter Spranger (CSU) blir minister for økonomisk samarbeide og utvikling, istedenfor minister for økonomisk samarbeide.
- 13. mai 1993 – Matthias Wissmann (CDU) etterfølger Krause som transportminister. Paul Krüger (CDU) etterfølger Wissmann som forsknings- og teknologiminister.
- 7. juli 1993 – Manfred Kanther (CDU) etterfølger Seiters som innenriksminister.
- 4. februar 1994 – Karl-Hans Laermann (FDP) etterfølger Ortleb som utdannelses- og vitenskapminister.
[rediger] Kohls femte ministerium, 15. november 1994 – 27. oktober 1998
- Helmut Kohl (CDU) – kansler
- Klaus Kinkel (FDP) – visekansler og utenriksminister
- Volker Rühe (CDU) – forsvarsminister
- Manfred Kanther (CDU) – innenriksminister
- Theo Waigel (CSU) – finansminister
- Sabine Leutheusser-Schnarrenberger (FDP) – justisminister
- Günter Rexrodt (FDP) – økonomiminister
- Norbert Blüm (CDU) – arbeids- og sosialminister
- Jochen Borchert (CDU) – fødevare, landbruks og skogsminister
- Matthias Wissmann (CDU) – transportminister
- Klaus Töpfer (CDU) – bygningsminister
- Claudia Nolte (CDU) – minister for familie, eldre, kvinner og barn
- Horst Seehofer (CDU) – helseminister
- Jürgen Rüttgers (CDU) – minister for utdannelse, vitenskap, forskning og teknologi
- Carl-Dieter Spranger (CSU) – minister for økonomisk samarbeide og utvikling
- Angela Merkel (CDU) – minister for miljøvern og atomsikkerhet
- Friedrich Bohl (CDU) – minister uten portefølje
- Wolfgang Bötsch (CSU) – post- og kommunikasjonsminister
Endringer
- 17. januar 1996 – Edzard Schmidt-Jortzig (FDP) etterfølger Leutheusser-Schnarrenberger som justisminister.
- 31. desember 1997 – Ministeriet for post og kommunikasjoner blir nedlagt.
- 14. januar 1998 – Eduard Oswald etterfølger Töpfer som bygningsminister.
| Forgjenger: Helmut Schmidt |
Tysklands kansler |
Etterfølger: Gerhard Schröder |
