Henrik Mohn
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Henrik Mohn (født 16. mai 1835 i Bergen, død 12. september 1916 i Kristiania) regnes som grunnleggeren av meteorologi og fysisk oseanografi i Norge.
Høsten 1864 holdt han en foredragsserie i Den Polytekniske Forening om "Den moderne Meteorologi og Veirspaadomme". Foredragene ble trykt i Morgenbladet, og vakte så stor oppmerksomhet at de førte til at det ble opprettet et meteorologisk institutt ved Universitetet i Christiania. Mohn ble kalt til det første professoratet 1. desember 1866 og til å bli Meteorologisk institutts første direktør, en post han hadde i 47 år.
Han organiserte en systematisk meteorologisk og klimatisk utforskning av landet og fikk igang stormvarsler og daglige værvarsler.
Boken "Om Vind og Veir", utgitt i 1872 ble i løpet av få år trykt på tysk, fransk, italiensk, spansk, russisk, polsk og finsk. Dette var den første fremstilling av moderne meteorologi basert på sammenstilling av observasjoner i synoptiske kart.
I 1873 deltok han som offisiell norsk representant i stiftelseskongressen for Den internasjonale meteorologiske organisasjon IMO.
Sammen med matematikeren Cato Guldberg publiserte han 1880 avhandlingen "Etudes sur les mouvements se l'atmosphère", dvs. "Om bevegelser i atmosfæren", en matematisk modell for sykloner (stormsentra), der de beskrev den geostrofiske balansen mellom lufttrykk, Corioliskraft og friksjon i vindfeltet. For første gang ble det forsøkt å behandle meteorologiske fenomener kvantitativt ut fra mekaniske og fysiske lover.
Stortinget ga støtte til Den norske nordhavsekspedisjonen, med "D/S Vøringen" 1876, 1877 og 1878, med omfattende målinger i Norskehavet. Mohn deltok selv i toktene. En annen viktig bidragsyter var G.O. Sars. Målinger og analyser ble publisert over en årrekke. Hovedverket forelå i 1887: "Nordhavets Dybder, Temperatur og Strømninger".
En artikkel Mohn skrev i Morgenbladet 1884 om en transpolar strøm over det arktiske hav, ble inspirasjon for Fridtjof Nansen til å realisere ferden med Fram ti år senere.
