Irans forsvar
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Irans forsvar består av Den muslimske repulikken Irans regulære styrker (Artesh) og Den islamske revolusjonsgarden (سپاه پاسداران انقلاب اسلامی eller Sepah-e Pasdaran-e Enqelab-e Eslami). I følge Milnet.com har Iran 540 000 mann under våpen med 350 000 i reservene. Dette inkluderer 120 000 i Revolusjonsgarden.
De regulære styrkene er delt inn i bakkestyrker, marine og luftforsvar (inkludert luftvern). Revolusjonsgarden er delt inn i bakkestyrker, marine, luftforsvar, Qods-styrkene (spesialstyrker) og Basij-styrkene (mobiliseringsforsvar).
Spesielt etter invasjonen av Irak i 2003 er Irans forsvar en dominerende styrke i regionen. De hadde lang krigserfaring under Iran-Irak-krigen på 1980-tallet, men de fleste veteranene fra den tiden er ute av tjenesten. Forsvaret nå er bygget opp rundt vernepliktige, med en vernepliktsalder på 18 år. Den amerikanske etterretningsorganisasjonen CIA estimerer at det iranske forsvarsbudsjettet i 2003 var på $4,3 milliarder, 3,3% av bruttonasjonalproduktet.
Innhold |
[rediger] Materiell
Hæren er satt opp med rundt 1600 stridsvogner, en blanding av amerikanske M47, M48, M60 Patton, britiske Chieftain, sovjetiske stridsvogner av typene T54/55, T-72 og kinesiske stridsvogner av Type 59 og Type 69. I tillegg kommer selvproduserte Zulfiqar. Av disse er det Zulfiqar og T-72-vognene som utgjør den største trusselen, med relativt moderne ildledning. Disse utgjør dog en 480 stykker av den totale styrken. Tilstanden til de eldre vestlige vognene er ukjent, da boikotter har gjort at Iran har måttet produsere reservedeler selv siden revolusjonen.
Iran har utviklet artilleriraketten Fajr-5 med en rekkevidde på 75 km.
Marinen har en rekke mindre overflateskip og tre Kilo-klasse dieselelektriske ubåter. Med en kombinasjon av spredte baser, kryssermissiler og minefelt kan de dominere den økonomisk viktige oljetransporten i Gulfen.
I luften besitter luftforsvarsgrenene en mengde eldre, vestlige fly som antageligvis ikke har blitt vesentlig vedlikehold på mange år på grunn av mangelen på mer avanserte reservedeler. Det mest moderne de kan stille opp rundt med er 35 kinesiske F-7 jagerfly. I tillegg kommer 6 russiske MiG-29 jagerfly og 30 Su-24 bombefly som antageligvis er godt vedlikeholdt. De driver jevnlig øvelser med enheter bestående av MiG-29, F-4, F-5, Mirage F1 og F-7 jagerfly.
Iran besitter også en rekke selvproduserte mellomdistanse-missiler. Det man med sikkerhet vet er at de har Shahab-1, Shahab-2 og Shahab-3. De arbeider nå på Shahab-4, Shahab-5 og Shahab-6 som er ventet å ha en lengre distanse enn de andre. [1]. Den 25. februar 2007 kungjorde den iranske statskanalen at den første romfartsraketten hadde blitt skutt ut i rommet med suksess. [1].
[rediger] Revolusjonsgarden
Revolusjonsgarden ble stiftet i 1979 som en militsstyrke lojal til Ayatollah Ruhollah Khomeini. Under krigen med Irak ble den utvidet til en full regulær militær styrke. Revolusjonsgarden skal omfatte den såkalte Spesialenheten for martyrer, en styrke som i følge offisielle iranske kilder skal bestå av 40 000 selvmordsbombere.[2]
[rediger] Kilder
- CIA World Factbook (lest 30. desember 2005 19:00)
- Milnet.com (lest 30. desember 2005 19:00)
[rediger] Eksterne lenker
- Iran: - Vi sendte rakett opp i rommet (Dagbladet, 2007)
[rediger] Referanser
- ^ Douglas Barrie og Andy Nativi (2006) «Combat Miscellany» – Aviation Week & Space Technology, s. 55-56.
- ^ http://www.timesonline.co.uk/article/0,,2087-2136638,00.html
