Israels invasjon av Libanon
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Israels invasjon av Libanon startet med israelske flyangrep mot palestinske stillinger i Vest-Beirut 4. juni 1982. Deretter rykket den isralske invasjonsstyrken innover i Libanon på en bred front. For Israel ble invasjonen landets hittil lengste krig og en meget alvorlig påkjenning for den internasjonale synet på landet. For Libanon ble krigen en sjanse til å bygge opp en sterk sentral regjering igjen etter borgerkrigen som raste i 1975-76.
Innhold |
[rediger] Invasjonens mål
Hovedmålet for Israel var å angripe de palestinske basene lokalisert i Tyr-området, ved Sidon og Damour.
Israels statsminister Menachem Begin uttalte at målet var å opprette en 40 km bred «sikkerhetssone» i det sørlige Libanon, der ingen palestinske soldater kunne oppholde seg. Denne sonen skulle sikres av internasjonale styrker, iflg Israel.
Etterhvert ble det klart at et nytt mål var oppstått, nemlig å fullstendig knuse PLO både militært og politisk. De syriske styrkene hadde retrettert fra Beirut, og de palestinske styrkene stod overfor overmaktene helt alene ved Beirut.
[rediger] Forhistorien
PLO-styrkene brukte sine stillinger i det sørlige Libanon til å angripe mål i det nordlige Israel. Selve sommeren 1981 var det harde kamper ved grensen, men det ble etterhvert inngått en våpenhvile mellom partene. Vinteren og våren 1982 ble det klart at partene hadde en sterk uenighet om hva våpenhvilen egentlig sa. Palestinske styrker mente at den bare gjaldt området mellom Israel og Libanon.
[rediger] Kamphandlingene
Invasjonen ble innledet med luftangrep over store deler av Libanon. Etterhvert ble Syriske styrker også innblandet sammen med PLO-styrker mot israelerne i fjellområdene inne i landet, samt i Bekaa-dalen lenger øst.
De israelske styrkene rykket både gjennom major Saad Hadads sitt område og FN-sonen i sør. Etter en uke befant de israelske styrkene seg ved Beirut, som lå langt nord for den «sikkerhetssonen» Begin sa skulle opprettes. De syriske styrkene hadde retrettert fra Beirut, og de palestinske styrkene stod overfor overmaktene helt alene ved Beirut. Den østlige delen av Beirut var på denne tiden okkupert av kristne falangist-styrker, som samarbeidet med Israel.
Kamper mellom syriske og israelske styrker fortsatte imidlertid etter en våpenhvile var inngått.
Men sommeren 1982 var det meste av oppmerksomheten rettet mot kampene ved Beirut. Den vestlige delen av byen ble utsatt for et konstant bombardement fra luften, sjøen og fra artilleri. En megnde våpenhviler ble inngått og brutt. Israel blokkerte samtidig forsyningene av mat og andre nødvnedigheter til innbyggerene i Vest-Beirut, noe som rammet omtrent 500.000 sivile libanesere og palestinere i bydelen.
10. november rammes de israelske styrkenes hovedkvarter i den libanesiske byen Tyr av en bombe som dreper 90 soldater.
[rediger] Propagandakrigen
Rapporter om israelske angrep mot sivile mål ble brukt av palestinerene. Israel på sin side, viste frem store palestinske våpenlagre de hadde erobret i Sør-Libanon. Israel anklaget også PLO for å bruke sivile som skjold under kamphandlingene.
Krigen ble etterhvert en stor belastning for Israel og det støttespillere, med USA i spissen. Selv internt i Israel vokste det frem en indre misnøye med invasjonen. 8. november 1982 må statsminister Begin forklare seg for en undersøkelseskommisjon vedr massakrene i de palestinske flyktningeleirene Sabra og Shatilla.
31. oktober 1982 ble det avholdt en nordisk «Libanon-høring» i Oslo. Der ble det hevdet at den israleske krigføringen i Libanon brøt med Folkeretten.
