Japanese chin
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
| «inngår i serien om tamhunden» | ||||||||||
| Japanese chin | ||||||||||
|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|
 |
||||||||||
| Alternative navn | ||||||||||
| Japansk spaniel | ||||||||||
| Hundetype | ||||||||||
| Selskapshund, spaniel | ||||||||||
| Opprinnelsesland/område | ||||||||||
| Japan | ||||||||||
| Anerkjennelser | ||||||||||
|
||||||||||
| Bruksegenskaper | ||||||||||
| Familiehund | ||||||||||
| Forventet livsløp | ||||||||||
| 8–14 år | ||||||||||
| Størrelse | ||||||||||
| Liten (2–6 kg) | ||||||||||
| Rasen passer for | ||||||||||
| Alle | ||||||||||
| Andre hunderaser | ||||||||||
| Alfabetisk raseliste | ||||||||||
| Gruppevis raseliste |
Japanese chin (FCI #206) er en liten tøff selskapshund som kommer fra Japan og, iflg. tradisjonen, ble gitt i gave til det keiserlige palass i Japan fra kongeligheter i Korea under år 732. Rasen er også kjent som japansk spaniel, men de fleste kaller den enten japanese eller chin.
Innhold |
[rediger] Opprinnelse og alder
Det er selvsagt umulig i dag å si om den hunden som ble gitt i gave for snart 1300 år siden kan regnes som rasens stamfar. Man har imidlertid ingen grunn til å tvile på historien. Det skal imidlertid også nevnes at mange også mener at chin nedstammer fra kinesiske hunder, og kanskje har en felles stamfar med blant annet pekingeser. Rent anatomisk kan jo dette virke mer sannsynlig, fordi man vet hvordan pekingeseren ser ut. Nedtegnelser viser uansett at det i det påfølgende århundre ble importert mange slike hunder til Japan fra Korea, så populær må den ha blitt, og spesielt i de keiserlige kretser. Det ser man av det japanske ordtaket: «I Japan finnes Inu (inu betyr hund) og Chin.»
De første hundene skal ha kommet til Europa i 1613, ført hit av en kaptein ved navn Sarris. På 1800-tallet ble rasen eksportert til både USA og Storbritannia, der blant annet Dronning Victoria skal ha eid et par hun fikk av kommandør Matthew Perry i 1853. Senere ga den samme kommandøren også et par slike hunder til president Franklin Pierce i USA. I USA ble flere hunder utstilt i New York i 1882.
Oppdrett av rasen i Norge startet først på 1970-tallet, men noen hevder at chin kom hit lenge før den tid. Den skal ha blitt bragt med hjem som gaver, blant annet av norske hvalfangere. Året 1912 er nevnt, men dette har ikke latt seg bekrefte.
[rediger] Utseende, anatomi og fysikk
Chin minner om om en litt langbeint og slank pekingeser. Den har trippende bevegelser. Kroppen er nærmest kvadratisk og hodet relativt stort og rundt med bred, hvelvet skalle. Snutepartiet er butt og de hengende ørene små og v-formede. Øynene store og vidstilte, og skal være mørke. Halen er høyt ansatt og bæres i en buet framover rygglinjen.
Pelsen er rett og lang, silkeaktig. Ører, hals, bein og hale har rikelig med behåring. Fargen er hvit med sorte eller røde tegninger, som skal være symmetriske rundt øynene, på ørene og på kroppen forøverig. Det er spesilet ønskelig at den har et hvitt bles fra snuten til oversiden av hodet.
Hannene er gjennomsnittlig noe større enn tispene. Skulderhøyden ligger normalt på ca. 20–27 cm.
[rediger] Bruksområde
Chin er først og fremst en fornem og meget spesielll familiehund og utstillingshund, selv om den også godt kan brukes til en rekke former for hundesport.
[rediger] Lynne og væremåte
Chin er liten, men tøff og modig, livlig og selskapelig, og meget lojal mot sine egne. Den skjeller sjelden, men er ofte litt mistenksom ovenfor fremmede. Rasen regnes som meget renslig av seg. Daglig mosjon bør påregnes om hunden skal trives.
[rediger] Annet
Pelsen krever daglig vedlikehold om hunden ferdes mye utendørs. Ører og øyne må kontrollerers ofte. Rasen er kjent for dårlig å tåle vame. Det er kjent at noen individer dør i relativt ung alder for en såvidt liten hund. Hjertefeil har vært nevnt, men dette har ikke latt seg bekrefte. Såkalt hypoglycemia (lavt blodsukker) er også kjent.
Akita | Hokkaido | Japanese chin | Japansk spisshund | Japansk terrier | Kaï | Kishu | Shiba | Shikoku | Tosa
