Folkerepublikken Kina

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

中华人民共和国 Folkerepublikken Kina

Flagg	Riksvåpen

Offisielle språk:	Kinesisk
Hovedstad:	Běijīng
Styreform: President: Statsminister:	Folkerepublikk Hú Jǐntāo Wen Jiabao
Areal: Totalt Herav vann	Rangert som nr. 3 9 572 419 km² 2,8 %
Befolkning: Totalt (31.12. 2006) Tetthet	Rangert som nr. 1 1 314 480 000 137,32/km²
HDI:	0,755 (rangert som nr. 85)
Valuta:	Renminbi
Tidssone:	UTC +8
Nasjonaldag:	1. oktober
Nasjonalsang:	De frivilliges marsj (Yìyǒngjūn Jìnxíngqú)
Toppnivådomene:	.cn
Kart over Folkerepublikken Kina:

Folkerepublikken Kina (pīnyīn: Zhōnghuá Rénmín Gònghéguó hànzì: 中华人民共和国) er den ene av de to kinesiske statene. Den andre er Republikken Kina.

Folkerepublikken Kina kontrollerer hele Fastlands-Kina, og er har i 2005 en befolkning på 1 307 400 000 innbyggere, noe som utgjør 20,25% av verdens befolkning. Folkerepublikken Kina er således verdens mest folkerike land, og det fjerde største i utstrekning.

Økonomien er kjennetegnet av en kombinasjon av en hovedsakelig fattig jordbrukssektor med 800 millioner bønder, samtidig som de store byene langs kysten gjennomgår en forrykende rask eksportledet industrialisering.

[rediger] Historie

Folkerepublikken Kina ble opprettet 1. oktober 1949 av kommunistpartiet etter at partiet hadde gått seirende ut av den kinesiske borgerkrig. Nasjonalist-partiet, Guómíndǎng, som hadde tilkjempet seg regjeringsmakten i Republikken Kina etter Qīng-keiserdømmets fall i 1911, evakuerte da til øya Táiwān. Under ledelse av partiets eneveldige leder Máo Zédōng ble det igangsatt et program for å oppnå et klasseløst kommunistisk samfunn. Staten skulle skapes etter sovjetisk modell, men til forskjell fra nylig industrialiserte Sovjet, ønsket partileder Máo å bygge sin makt på bondebefolkningen, ikke industriarbeiderne. Landets offisielle ideologi ble maoismen, en variant av marxismen-leninismen som la vekt på folkelig mobilisering, oppvurdering av jordbruket, anti-tradisjonalisme og fientlig innstilling til vestlig innflytelse. Regimet igangsatte omfordeling av landbruksjorda, utryddelse av jordeierklassen og utdanningsreformer.

Troen på industrialisering gjennom massemobilisering førte til at partiet lanserte Det store spranget (Dàyuèjìn), et storstilt forsøk på å ta igjen USA og Sovjet i stålproduksjon ved å bygge et smelteverk i nesten hver eneste landsby. Planen slo feil og førte til det som regnes for er verdenshistoriens største hungerkatastrofe. Antall ofre er ukjent, men anslagsvis mellom 20 til 30 millioner mennesker "mangler" i følge landets befolkningsstatistikk. Etter Det store spranget begynte Máo å føle sin posisjon i partiet truet. Dessuten brøt den tidligere alliansen med kommunistiske Sovjet sammen etter at den nye partiledelsen i Sovjet skiftet politisk kurs. I 1966 ble Kulturrevolusjonen (Wéngé) igangsatt. Denne innebar at kommunistenes ungdomsbevegelse, millioner av rødegardister (Hóng wèi bīng), i realiteten fikk politimyndighet og nærmest ubegrensede fullmakter til å arrestere, forhøre og straffe personer som rødegardistene oppfattet som klassefiender. Millioner av mennesker, fremfor alt partifunksjonærer og intellektuelle ble tvunget til Omskolering gjennom arbeid (Láojiào) det vil si straffearbeid i jordbruket. Skoler og universieter ble stengt for at elevene og studentene skulle kunne benytte tiden til politiske massemøter og dugnadsarbeid. Tusenvis av kulturminnesmerker ble ødelagt for å fjerne symboler for landets førkommunistiske kultur. Sitatboken med politiske aforismer av formann Máo ble på kort tid den boka i hele verden med nest største opplag. I samtiden regnet regimets tilhengere Kulturrevolusjonen for å en nødvendig reaksjon mot illojalitet og byråkratisering av partiapparatet. Kritikerne og ofrene har påpekt at Kulturrevolusjonen kastet landet ut i flere år med lovløshet, vilkårlig vold og økonomisk stillstand.

I 1971 gjorde USAs president Nixon et uventet skifte utenrikspolitikken, og normaliserte forbindelsene til Folkerepublikken Kina. USA og Folkerepublikken gjorde dette skiftet fordi begge statene anså Sovjetunionen som en større trussel enn hverandre. Folkerepublikken ble anerkjent som Kinas legitime regjering av FN, inntil da hadde republikken på Táiwān hatt Kinas plass i FN og sikkerhetsrådet.

I 1976 døde Máo Zédōng. Etter et kort interregnum der Máos enke og tidligere lederkrets kontrollerte partiet, gikk makten over til Dèng Xiǎopíng. Dèng igangsatte reformer for å gradvis innføre markedsøkonomi og tone ned persondyrkingen som hadde preget Kulturrevolusjonen. Dèng og hans støttespillere var imidlertid nøye med ikke å svekke kommunistpartiets maktmonopol, og å unngå at ulønnsom statsindustri ble nedlagt så raskt at det kunne føre til massearbeidsledighet. Kombinasjonen av fastholdelse av kommunistisk ettpartistat samtidig som markedsliberale reformer har blitt innført har ført til at vestlige kommentatorer har benyttet betegnelsen markeds-leninismen på landets styreform. Staten beholder utstrakt kontroll over pressen, partiet og politiet, men på grunn av landets størrelse har myndighetene i Beijing begrenset oversikt over de lokale maktelitene. Siden reformene i 1978 har Folkerepublikken Kina blitt en av verdens største eksportører av industrivarer. I stor grad har de fått tilgang til teknologi ved å inngå samarbeid med vestlige selskaper (joint-ventures).

[rediger] Geografi

Folkerepublikken i Kina grenser til Tadsjikistan, Kirgisistan, Kasakhstan, Russland, Mongolia, Nord-Korea, Gulehavet, Østkinahavet, Formosastredet, Sørkinahavet, Vietnam, Laos, Burma, Bhutan, Nepal, India, Pakistan og Afghanistan.

Folkerepublikken Kina er inndelt i 23 provinser (medregnet Taiwan), fem autonome regioner, fire bykommuner på provinsnivå, og to spesielle administrative regioner. Dessuten består Folkerepublikken av 56 forskjellige offisielle nasjonaliteter.

Provinser （省 shěng）

Ānhuī (安徽)
Fújiàn (福建)
Gānsù (甘肃)
Guǎngdōng (广东)
Guìzhōu (贵州)
Hǎinán (海南)
Héběi (河北)
Hēilóngjiāng (黑龙江)
Hénán (河南)
Húběi (湖北)
Húnán (湖南)
Jiāngsū (江苏)
Jiāngxī (江西)
Jílín (吉林)
Liáoníng (辽宁)
Qīnghǎi (青海)
Shaanxi (Shǎnxī) (陕西)
Shāndōng (山东)
Shānxī (山西)
Sìchuān (四川)
Yúnnán (云南)
Zhèjiāng (浙江)

Såkalte Autonome regioner（自治区）

Guǎngxī (广西壮族自治区)
Indre Mongolia (Nèi Měnggǔ) (内蒙古自治区)
Níngxià (宁夏回族自治区)
Xīnjiāng (新疆维吾尔自治区)
Tibet (Xīzàng) (西藏自治区)

Bykommuner（直辖市）

Běijīng (北京市)
Chóngqìng (重庆市)
Shànghǎi (上海市)
Tiānjīn (天津市)

Spesielle administrative regioner（特别行政区）

Hong Kong (Xiānggǎng) (香港特别行政区)
Macau (Àomén) (澳门特别行政区)

Provins i følge myndighetene i Beijing, men i praksis styrt av Republikken Kina

Táiwān (台湾)

[rediger] Valuta

Rénmínbì, RMB, (som betyr "Folkets penger") er valutaen i Folkerepublikken Kina men til daglig omtales den som kuài («spenn»). I vesten forkortes valutaen til CNY og ¥ eller Ұ brukes som symbol. I Kina bruker en derimot forkortelsen RMB og symbolet 元. Grunnenheten av rénmínbì er yuán (元.), som deles opp i 10 jiǎo (角), som igjen deles opp i 100 fēn (分). Den største enheten er 100 yuán og den minste er 1 fēn.