Johannes Paul I

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Johannes Paul I (født Albino Luciani, 17. oktober 1912, død 28. september 1978) var pave fra 26. august 1978 til sin død bare 33 dager senere. Han rakk ikke å sette sitt preg på paveembetet, men ble etter innsettelsen sammenlignet med Johannes XXIII. Egenskaper som særlig trekkes fram i omtalen av ham er vennlighet og ydmykhet.

[rediger] Før pavevalget

Luciani ble født i Forno de Canale, som nå heter Canale d'Agordo, i Belluno, Italia. Han studerte ved bispedømmet Bellunos seminar, og ble ordinert som prest den 7. juli 1935. Han tok senere en doktorgrad i teologi ved Det pavelige universitet Gregoriana i Roma. Fra 1937 til 1947 var han viserektor ved seminaret i Belluno, og underviste også i dogmatisk teologi, moralteologi, kirkerett og kirkekunst.

I 1948 ble han pro-generalvikar, og i 1958 generalvikar for bispedømmet Belluno. I 1958 ble han så utnevnt til biskop av Vittorio Veneto av Johannes XXIII. Han deltok i alle sesjoner av det andre Vatikankonsil (1962–1965). 15. desember 1969 ble han utnevnt til patriark av Venezia av Paul VI, og 5. mars 1973 til kardinal av samme pave.

Etter Paul VIs død ble Luciani valgt til pave den 26. august 1978, og innsatt neste dag. Hans angeluspreken på innsettelsesdagen viste ham som en varm person med sans for humor, og imponerte tilhørerne sterkt.

[rediger] Den smilende paven

Johannes Paul Is våpen

Innsettelsen av Johannes Paul I. Knelende kardinal Joseph Ratzinger, den senere pave Benedikt XVI

Etter valget gjorde Johannes Paul det klart at han ønsket å «menneskeliggjøre» paveembetet. Han fortalte offentlig at han hadde blitt knallrød av flauhet da han fikk vite at Paul VI hadde utnevnt ham til patriark av Venezia. Som første pave uttalte han seg i entallsform, som «jeg» og ikke «vi». I talene slik de er bevart for ettertiden går ikke dette alltid frem; de ble gjerne endret til det tradisjonelle majestetiske flertall før de ble trykket i pressemeldinger og «L'Osservatore Romano».

Johannes Paul I var også den første som avviste sedia gestatoria, bærestolen som paven tradisjonelt har brukt. Han gikk dog med på å bruke den etter at hans rådgivere hadde forklart ham at hans gange virket upassende; han var plattfot og gikk derfor på en spesiell måte. Etter hans død har plattfotheten blitt trukket frem som et positivt, menneskelig trekk ved ham.

Han var svært skeptisk da han ble valgt, og måtte overtales til å akseptere embetet. Han skal ha sagt til kardinalene: «Måtte Gud tilgi dere for det dere har gjort for min skyld»; bemerkningen skal ha blitt levert med det smil som ga ham tilnavnet «Den smilende pave». Hans motto var Humilitas, «ydmykhet».

Han var den første pave som tok et dobbeltnavn, noe han gjorde til ære for sine to umiddelbare forgjengere, Johannes XXIII og Paul VI. Han var også den første pave som tok i bruk ordenstallet I, noe som brøt med tradisjonen ettersom ordenstall som regel blir tatt i bruk ved senere valg av samme navn for å markere rekkefølge.

En rekke grupper verden rundt har tatt til orde for at Pave Johannes Paul I bør erklæres som helgen etter påstander om en rekke mirakler har blitt knyttet til hans inngripen. Vatikanet har i skrivende stund ikke tatt stilling til dette spørsmålet.

[rediger] Pavens plutselige bortgang

Etter Johannes Paul Is bortgang etter bare 33 dager som pave oppstod der en rekke rykter om årsaken for det plutselige døsfallet. Mange følte at det var merkelig at den offisielle dødsårsaken ble gitt som hjerteinfarkt ettersom paven ikke tidligere hadde vist noe tegn til å lide av svakheter i hjertemuskelen. At paven døde alene ble også sett på som en mistenkelig faktor, da selv et massivt hjerteinfarkt ville gitt paven tid til å ringe etter assistanse ved hjelp av et elektronisk tilkallingssystem som var montert rett ved sengen.

Mistanker om at paven var blitt forgiftet for å stoppe planlagte forflyttninger av personell i kirkens ledelse og for å stoppe en radikal forandring i kirkens syn på en rekke saker av stor betydning for verdens befolkning, som f.eks. abort-spørsmålet, kirkens syn på homofile, kirkens syn på kvinnelige prester og om man skulle tillate katolske prester å gifte seg, har blitt nevnt som et mulig motiv.

Man kan lese mer om mulige mistenkte og andre teorier omkring pavens død i boken "Paven må dø" av den britiske forfatteren David Yallop.

forgjenger: Paul VI

Pave (liste over paver)

etterfølger: Johannes Paul II