Lorentz Dietrichson

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Lorentz Dietrichson

Lorentz Henrik Segelcke Dietrichson (født 1. januar 1834 i Bergen, død 1917) var en norsk kunsthistoriker og forfatter.

Han ble student 1853 og tok levende del i sin tids studenterliv med dets estetiske og skandinaviske interesser, mens han mindre ivrig dyrket sitt påbegynte teologiske studium, som han også etter en tid byttet med fagstudiet litteratur og estetikk. Da Stortinget 1857 under innflytelse av datidens skandinavisme hadde bevilget et universitetsstipendium i nordisk litteratur, konkurrerte han til denne stillingen med avhandlingen «Læredigtet i Nordens poetiske Litteratur», men uten å oppnå stillingen. Han reiste så 1859 til Uppsala, hvor han kort etter holdt en rekke «Forelæsninger over Danmarks Litteratur i vort Aarhundrede» ved universitetet (1860).

Året etter ble han ansatt som dosent ved Uppsala universitet, hvor han så i en rekke forelesninger ga en lignende «Indledning i Studiet af Sveriges Litteratur i vort Aarhundrede». Imidlertid bestemte han seg 1862 for å forlate litteraturhistorien for å ofre seg helt for kunsthistoriske studier, som lå hans interesser nærmere. Samme år giftet han seg med malerinnen Johanne Mathilde Bonnevie og dro om høsten 1862 på en lang reise til Syden, over München og Venezia til Roma, hvor han var bosatt til 1865.

Det følgende tiåret 1866–76 var han igjen ved bosted, stillinger og vennskapsforbindelser (bl. a. med den kunstelskende Karl XV) knyttet til Sverige, hvor han fra 1866 var amanuensis ved Nasjonalmuseet, og lærer ved Kunstakademiet i Stockholm. Der ble han 1869 ekstraordinær professor. I Stockholm var han en meget populær personlighet, som øvde en vidstrakt innflytelse gjennom sine forelesninger og sin deltagelse i alle foretagender, som arbeidet for kunsthåndverkets fremme. Da Stortinget 1875 hadde bevilget en gasje for ham som ekstraordinær professor ved Kristiania universitet, fortsatte han sin virksomhet i Kristiania, hvor han hadde betydelig del i opprettelsen av Kunstindustrimuseet, samt i styrelsen av Skulpturmuseet og Nasjonalgalleriet.

Han var ofte og lenge på reiser i fremmede land for å studere disses kunstsamlinger, i offentlige og private gallerier. Etter sitt første opphold i Italia foretok han særlig to slike reiser, som ga frukter i større litterære arbeider. 1880–81 reiste han til Italia, Hellas, Palestina og Egypt og 1884 til Russland, Polen, Schlesien og England for å studere middelalderens trekirkearkitektur. For øvrig besøkte han nesten alle Europas land og som foredragsholder nesten alle større byer i Norge, Sverige og Finland.

[rediger] Verker

Samfundsviser af Jørgen Latiner, 1859.
Omrids af den norske Poesis Historie, 1866–69.
Madonnabilden, 1870.
En arbetare, 1872.
Det skönas verld, 2 bd., 1872–79.
Karl Folkunge, 1874.
Fra min Vandringstid, 1–3, 1875–77.
Den norske Treskærerkunst, 1878.
Adolf Tidemand, hans Liv og Værker, 1878–79.
Kivleslaatten, 1879.
Kristusbilledet, 1880.
Monografi over Michelangelo, 1880.
Antinoos, eine kunstarchäologische Untersuchung, 1883.
Fra kunstens verden, 1885.
Det norske Nationalgaleri, dets Tilblivelse og Udvikling, 1887.
De norske Stavkirker, 1891–92.
Die Holzbaukunst Norwegens, med H. Munthe, 1893.
Svundne Tider, 3 bd., 1896–1901.
Omrids af den kirkelige Kunstarkeologi, 1902.
Monumenta Orcadica. Nordmændene paa Orknøerne og deres efterladte Mindesmærker, med Johan Meyer, 1906.
Vore Fædres Værk. Norges Kundt i Middelalderen, 1906.
Den norske Elfenbensskærer Magnus Berg, 1912.