Lysander
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Lysander (døde 395 f.Kr., gresk:Λύσανδρος) var kommandant over den spartanske flåten som slo Athen ved Aigospotamoi i 405 f.Kr.. Året etter erobret han selve byen Athen, og endte dermed Peloponneskrigen.
Lysander var en av herakleidene, men han var ikke medlem av de spartanske kongefamiliene. Hans tidlige liv og karriere er ukjent. Han ble i 407 satt i ledelsen av den spartanske flåten i Egeerhavet som var basert ved Efesos da Alkibiades igjen sluttet seg til athenernes side mot slutteb av Peloponneskrigen. Det er ikke kjent hvordan Lysander som ikke var fra en rik familie, ble betrodd en slik kommando, men i sitt første år som admiral (406 f.Kr.) vant han slaget ved Notion og fikk støtte til den spartanske sak fra Kyros den yngre, persisk satrap og sønn av Dareios II. Blant byene som var underlagt Athen fikk han persisk støtte ved å love å etablere oligarkier og kjempe for interessene til visse potensielle allierte.
Spartansk lov forbød ham fra å avtjene en ny periode, derfor ble han nominelt nestkommanderende, men de facto spartansk leder, i slaget ved Aigospotamoi hvor den athenske flåten ble knust i 405. Dette slaget sultet i realiteten Athen til å overgi seg ved å stenge kornruten gjennom Hellespont.
Lysander sluttet seg så til de spartanske kongene, Agis og Pausanias, i Attika. Da athenerne ga seg etter beleiringen, innsatte Lysander et styre på tretti, senere kjent som Tretti tyranner, i 404. Oligarkiene som han satte opp hos mange av Athens tidligere allierte ble i noen tilfeller forsterket av garnisoner ledet av spartanske kommandanter.
Men Lysander ble upopulær i hele Hellas siden han fremmet sine venners interesser og var nådeløs mot dem som mishaget ham. I 403 ble han sendt for å støtte de tretti i Athen mot det demokratiske opprøret til Thrasybulos. Det er sannsynlig at han ville ha lyktes dersom det ikke var de spartanske kongenes skifte i politikk, de støttet nå økt demokrati. Hans oligarkier ble sannsynligvis oppløst og denne perioden så en betydelig demping av Lysanders innflytelse og politiske makt, som antagelig var meningen fra de spartanske kongenes side.
Da kong Agis døde, var Lysander instrumental i at hans tidligere aites (pederastiske partner) og bror til Agis, Agesilaos II ble konge i 399, men etter å ha satt i gang en felles ekspedisjon for å angripe Persia, avviste den nye kongen ham. I Anatolia ble han fremdeles husket som den mektige figuren han hadde vært, og det ble antatt at Agesilaos ville være i hans lomme. Dette irriterte Agesilaos, særlig at Lysander selv var av den samme mening at Agesilaos kun fikk sin plass på tronen på grunn av ham. Agesilaos begynte å avslå enhver anatolisk greker som søkte forfremmelse med Lysanders anbefaling. På grunn av dette og andre friksjonspunkter, dro han hjem til Sparta i 396 hvor han kanskje kan ha begynt å konspirere mot den tradisjonelle makten til kongefamiliene.
På begynnelsen av Korintkrigen (395–387 f.Kr.) ledet Lysander en hær av allierte inn i Boeotia fra Fokis og ble drept da styrkene hans ble overrasket av et thebansk bakholdsangrep i Haliartos.
