Marie Elisabeth Lüders
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Marie Elisabeth Lüders (født 25. juni 1878 i Berlin, død 23. mars 1966 samme sted) var en tysk liberal politiker og kvinnesakskvinne.
Hun tilhørte en preussisk embedsmannsfamilie, og studerte nasjonaløkonomi ved universitetet i Berlin. I 1912 tok hun den samfunnsvitenskapelige doktorgraden som første kvinne i Tyskland. Hun grunnla en forening som fremmet kvinners håndverksutdannelse, og innehadde ledende funksjoner i sosialt arbeid og kvinnearbeid mellom 1912 og 1918.
Lüders ble medlem av det liberale Deutsche Demokratische Partei i november 1918, og i august 1919 ble hun medlem av Weimar-nasjonalforsamlingen, etter at hun rykket opp som følge av Friedrich Naumanns død. Fra 1920-1921 og 1924-1930 var hun medlem av den tyske Riksdagen, og gikk særlig inn for kvinners likestilling, for en bedring av situasjonen for de arbeidsledige, for beskyttelse av barn og unge og for reform av strafferetten.
I 1926 grunnla hun Deutscher Akademikerinnenbund sammen med Agnes von Zahn-Harnack og Margarete von Wrangell, og ledet det kvinnelige akademikerforbundet fra 1930.
Lüders fikk yrkes- og publikasjonsforbud av nasjonalsosialistene, og satt en stund i fengsel, men ble løslatt etter protester fra internasjonale kvinneorganisasjoner og medlemmer av det diplomatiske korps.
Etter krigen ble hun først medlem av LDPD og var kortvarig byråd for sosialvesen for partiet, men hoppet raskt av til Vest-Berlin og ble medlem av det høyreliberale FDP. Fra 1953 til 1961 var hun medlem av Forbundsdagen, og åpnet Forbundsdagen i 1953 og 1957 som alderspresident (eldste medlem). Hennes politiske virke konsenterte seg også i Forbundsdagen om kvinnepolitiske temaer, selv om barn og unge også lå henne på hjerte.
Lüders var ugift og hadde en sønn (f. 1922), noe som i sin tid ble regnet som skandaløst.
Hun ble utnevnt til æresborger av Berlin i 1958. Riksdagens Marie-Elisabeth-Lüders-Haus er oppkalt etter henne.
