Mikojan-Gurevitsj MiG-17
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
| Mikoyan-Gurevich MiG-17 | |
|---|---|
 |
|
| Et MiG-17 «Fresco» | |
| Type | Jagerfly |
| Produsent | Mikojan-Gurevitsj |
| Jomfrutur | 14. januar 1950 |
| Introdusert | oktober 1952 |
| Hovedbruker |  Sovjetunionen |
| Antall produsert | ca. 10 000 |
| Varianter | Lim-6, Shenyang J-5 |
Mikojan-Gurevitsj MiG-17 (NATO-kallenavn Fresco) (Russisk: Микоян и Гуревич МиГ-17) var et en-motors sovjetisk jagerfly som kom i tjeneste i 1952.
[rediger] Historie og utvikling
MiG-17 var basert på det svært vellykkede jagerflyet MiG-15. En av de store endringene fra forgjengeren var den graderte bakovervinklingen på vingene hvor den indre delen av vingene var bakovervinklet 45 grader, mens den ytre var bakovervinklet 42 grader. En av de synlige forskjellene fra forgjengeren var de 3 vinkelrette metallplatene som omkranset vingen, mot forgjengerens 2. Hensikten med disse platene var å unngå at hele vingen steilet samtidig. I tillegg hadde MiG-17 en bukfinne. MiG-17 brukte også samme motor som forgjengeren – Klimov VK-1, og resten av flyskroget var ellers svært likt.
Den første prototypen, med typebetegnelse SI, tok til vingene første gang 14. januar 1950 og ble fløyet av Ivan Ivashchenko. Den andre prototypen, SP-2, var en avskjæringsjager som var utstyrt med radar. SI-prototypen gikk tapt i en flystyrt 17. mars 1950, men på tross av dette var testingen av prototypen SI-2 og et par eksperimentelle fly, SI-02 og SI-01, generalt sett en suksess. På bakgrunn av dette ble flyet godkjent for produksjon 1. september 1951. Det hadde blitt beregnet at med samme motor som MiG-15 ville den maksimale hastigheten til MiG-17 være 40–50 km/t høyere og MiG-17 ville også være mer manøvrerbar i større høyde enn forgjengeren.
Masseproduksjon av MiG-17 startet i August 1951. Så lenge flyet ble produsert ble det forbedret og modifisert mange ganger. Basisvarianten, MiG-17 var en jagervariant kun beregnet på bruk på dagtid. Bevæpningen var på 3 kanoner. Flyet kunne også brukes som jagerbomber, men lasteevnen for bomber var lav i forhold til andre samtidsfly, så flyet var vanligvis utstyrt med ekstra drivstofftanker istedenfor bomber.
Snart etter dette ble det produsert et antall av allværsvarianten MiG-17P, som hadde en Izumrud radar og modifisert luftinntak. Våren 1953 kom også dag-jagervarianten MiG-17F i produksjon. Denne var utstyrt med en VK-1F jetmotor med etterbrenner, noe som forbedret ytelsen, og gjorde dette til den mest populære varianten av MiG-17. Den nesten produksjonsvarianten med etterbrenner var MiG-17PM. I 1956 ble 47 fly konvertert til denne standarden (også kjent som PFU) med 4 første-generasjons Kaliningrad K-5 (NATO-betegnelse: AA-1 «Alkali») luft-til-luft–missiler. Et lite antall MiG-17R rekognoseringsfly ble bygget med en VK-1F motor etter først å ha blitt utprøvet med VK-5F motoren.
Flere tusen MiG-17 ble bygget i Sovjetunionen fram til 1958.
