Nordlig vågehval
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
| Nordlig vågehval | |
|---|---|
 Nordlig vågehval (Skjálfandi, Island) |
|
| Vitenskapelig(e) navn: |
Balaenoptera acutorostrata |
| Norsk(e) navn: | nordlig vågehval, vanlig vågekval |
| Hører til: | finnhvaler, bardehvaler, hvaler |
| Habitat: | marint |
| Utbredelse: | se kartet |
 utbredt på den nordlige halvkule |
|
| Underarter: |
Under nordlig vågehval:
|
Nordlig vågehval (Balaenoptera acutorostrata) eller vanlig vågehval er en art i finnhvalslekten, en slekt som inkluderer åtte arter og tilhører finnhvalfamilien, som totalt inkluderer tre slekter og ni eller ti (det hersker en viss uenighet) bardehvaler.
Innhold |
[rediger] Beskrivelse
Den nordlige vågehvalen blir omkring 7-10 meter lang og veier vanligvis 6-9 metriske tonn (maksimalt 10 tonn). Vågehvalen har en lang svart rygg og er hvit i buken. Den ble første gang identifisert av Lacepede i 1804.
Nordlig vågehval er den nest minste av bardehvalene, bare dvergretthvalen (Caperea marginata) er mindre. Gjennomsnittlig lengde er 6,9 og 7,4 meter for både hanner og hunner når de når parringsalder (6-8 år gamle). Anslag for maksimal lengde varierer fra 9,1 m til 10,7 m for hunner og 8,8 m til 9,8 m for hanner. Begge kjønn veier rundt 4-5 tonn ved kjønnsmoden alder. Våger er gravide i 10 måneder og kalvene er 2,4 til 2,8 meter lange ved fødselen. De nyfødte hvalene ammes i fem måneder.
Våger skiller seg fra andre hvaler med å ha et hvitt bånd på hver av sveivene. Kroppen er vanligvis sort eller mørkegrå på oversiden og hvit på undersiden. Mesteparten av hvalens rygg, inkludert ryggfinnen og blåsehullene (bardehvaler har to pustehull) dukker opp samtidig når hvalen går opp for å puste. Hvalen puster så 3-5 ganger i korte intervaller før den dypdykker i 2-20 minutter. Før et dypdykk bøyer hvalen ryggen betraktelig. Maksimal svømmehastighet for våger er blitt anslått til å være 20-30 km/t. Vågehvalen har mellom 240 og 360 bardeplater på hver side i overkjeven. Vågehvalen lever vanligvis i 30-50 år; i noen tilfeller kan de bli så gamle som 60 år.
[rediger] Taksonomi
Mange har regnet sørlig vågehval som en underart av nordlig vågeval og derfor regnet andre mål en de som oppgis her (siden den sørlige er større), men etter en avgjørsele i IWC i juni 2000 regnes de som separate arter[1] og blir derfor også oppført slik her.
Nordlig vågehval (B. acutorostrata) er tidligere klassifisert under flere ulike vitenskaplige navn, blant annet som B. davidsoni (Cope 1872), B. minimia (Rapp, 1837) og B. rostrata (Fabricius, 1780), men disse navnene er ikke lenger gyldige.
[rediger] Bestand og utbredelse
Den totale vågehvalbestanden beregnes å være rundt 184 000 (95 % sikkerhetsintervall, IWCs vitenskapelige komité 2004) dyr i sentral- og nordøst-atlanteren. I 2005 var det ingen enighet om anslagene for nordstillehavet eller den sørlige halvkule.
IUCN lister nordlig vågehval som lav risiko/nær truet. Hos CITES står den på Appendix I (utrydningstruet) med unntak av vestgrønlandsbestanden, som blir nevnt i Appendix II (handelskontroll nødvendig).
[rediger] Hvalfangst
- Utdypende artikkel: Hvalfangst
Hvalfangst er nevnt i norske skriftlige kilder så tidlig som år 800, og jakt på vågehval med harpun var vanlig i det 11. århundret. I vestnorge ble vågehval fanget i bukter og drept med bakterieinfiserte piler, en fangstmetode som fortsatte fram til det 20. århundret.
Ved slutten av 1930-tallet ble vågehval bytte for hvalfangere fra land flere land, Brasil, Canada, Kina, Grønland, Japan, Korea, Norge, og Sør-Afrika. På den tiden ble vågehval vanligvis ikke jaktet på av store hvalfangst-operasjoner i sørhavene, på grunn av vågehvalens relativt beskjedne størrelse. Likevel, på begynnelsen av 1970-tallet, etter at større hvaler som seihvalen, finnhvalen og blåhvalen hadde blitt utsatt for overfangst, ble vågehvalen interessant for disse gruppene også. I 1979 var vågehvalen den eneste hvalarten som ble fanget av sørhavsflåter. Fangsten fortsatte i samme tempo til det generelle moratoriet på hvalfangst ble introdusert i 1986. I følge en studie av Den internasjonale hvalfangstkommisjonen (IWC) ble 116 000 våger fanget av hvalfangere mellom 1904 og 2000. Rundt 100 000 av disse ble drept i sørhavene.
Etter moratoriet stanset det meste av vågehvalfangsten. Japan, og senere også Island (i august 2003), har likevel fortsatt å jakte på vågehval til vitenskapelige formål. Disse "vitenskapelige formålene" har blitt kritisert av mange organisasjoner som å være et dekke for kommersiell hvafangst. Både Island og Japan har et langsiktig mål om å gjenoppta kommersiell hvalfangst. Norge fulgte moratoriet i begynnelsen, men de protesterte mot det i IWC og gjenopptok kommersiell fangst i 1993. Norske hvalfangere fanget 639 vågehval i 2005. Kvoten for 2006 har blitt satt til 1052 dyr.
[rediger] Vågehvalkikking
På grunn av at de er relativt tallrike blir våger ofte målet for hvalsafarier, som setter seil fra eksempelvis Isle of Mull i Skottland og Húsavík på Island. Vågene er ofte nysgjerrige og vil gjerne prøve seg på litt «menneskekikking». I motsetning til den spektakulært akrobatiske knølhvalen hever ikke vågehvalen halefinnen opp av vannet når de dykker, og de hopper sjeldnere over vannoverflaten. Dette, kombinert med det faktum at våger kan dykke under vannet for så lenge som tjue minutter, har ført til at noen hvalkikking-entusiaster kaller dem «stinky minkes» (engelsk for stinkende våger). Dette navnet kan også brukes fordi det ofte er mulig å lukte ånden til en vågehval mens man observerer den fra en båt.
[rediger] Referanser
- ^ Reeves, R.R., Smith, B.D., Crespo, E.A. and di Sciara, G.N. (compilers) 2003. Dolphins, Whales and Porpoises: 2002-2010 Conservation Action Plan for the World's Cetaceans. IUCN/SSC Cetacean Specialist Group. IUCN, Gland, Switzerland and Cambridge, UK.
[rediger] Kilder
- Fahey, B. 1999. Balaenoptera acutorostrata" (On-line), Animal Diversity Web. Accessed March 08, 2007
- Cetacean Specialist Group 1996. Balaenoptera bonaerensis. In: IUCN 2006. 2006 IUCN Red List of Threatened Species. Downloaded on 08 March 2007
- Balaenoptera acutorostrata (TSN 180524). Integrated Taxonomic Information System. Hentet ut 18. mars 2006.
- Balaenoptera bonaerensis (TSN 612592). Integrated Taxonomic Information System. Hentet ut 18. mars 2006.
- Branch, T. A., and D. S. Butterworth. 2001. Southern Hemisphere minke whales: standardised abundance estimates from the 1978/79 to 1997/98 IDCR/SOWER surveys. Journal of Cetacean Research and Management 3:143-174.
- Minke Whales, Rus Hoelzel og Jonathon Stern, ISBN 1900455757
- National Audubon Society Guide to Marine Mammals of the World, Reeves, Stewart, Clapham og Powell, ISBN 0375411410
- Whale Watching in Iceland, Asbjorn Bjorgvinsson og Helmut Lugmayr, ISBN 9979761555
- Whales & Dolphins Guide to the Biology and Behaviour of Cetaceans, Maurizio Wurtz og Nadia Repetto. ISBN 1840370432
- Encyclopedia of Marine Mammals, redaktører Perrin, Wursig og Thewissen, ISBN 0125513402
