Norske felttoget
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Det norske felttoget ble utkjempet mellom Sverige og Norge sommeren 1814. Krigen endte med at Norge gikk inn i en personalunion med Sverige, men med sin egen konstitusjon og nasjonalforsamling. Krigen var den siste mellom de to landene, og Sveriges siste krig til nå.
Innhold |
[rediger] Bakgrunn
Ved Kielfreden måtte Danmark avgi Norge til Sverige, grunnlaget var at kongeriket Danmark-Norge var på den tapende siden i Napoleonskrigene. Avtalen ble imidlertid ikke akseptert av nordmennene; de innkalte en riksforsamling, vedtok en grunnlov og erklærte selvstendighet. Ledet av den danske kronprinsen Kristian Fredrik forsøkte den nye staten desperat å få støtte fra stormaktene, spesielt fra Storbritannia. De allierte diplomatene som kom til Norge for å forhandle ga imidlertid ikke noe håp om selvstendighet.
[rediger] Krigen
Den norske hæren var rundt 30 000 mann, og de hadde tatt stilling et godt stykke fra grensen, for å ikke bli utflankert. Den norske marinen hadde noen få fartøy, de fleste av dem var stasjonert på Hvaler, nær Sverige.
Den svenske hæren besto av 45 000 mann, erfarne og vel utstyrte soldater. Den svenske marinen hadde et antall større fartøy og kapasitet for å flytte og landsette tropper.
Fiendtlighetene startet den 26. juli ved et raskt svensk marineangrep mot de norske kanonbåtene ved Hvaler. De norske fartøyene klarte å unnslippe og tok ikke del i resten av krigen. Det svenske hovedstøtet kom over grensen ved Halden og festningen Fredriksten ble omringet. Hovedstyrken fortsatte nordover mens en styrke på 6 000 mann ble landsatt ved Kråkerøy utenfor Fredrikstad, byen overga seg dagen etter. Dette var starten på en knipetangsmanøver mot hoveddelen av de norske styrkene som lå ved Rakkestad.
Rundt Kongsvinger var styrkene mer likeverdige, og den norske hæren stoppet den svenske fremrykkingen. Seieren ved Matrand var det ene norske i en rekke tilbaketrekninger og tap. Den 3. august kom Kristian Fredrik til fronten i Østfold og lot seg overtale til å endre strategi; ved Rakkestad hadde den norske hæren om lag 6 000 mann og de kunne brukes i et motangrep. Ordre til motangrep ble gitt 5 august, men tilbakekalt bare noen timer etter. De norske styrkene rømte så landet øst for Glomma og de siste kampene gjaldt passeringer av elven.
Karl Johan sendte allerede den 3. august ut fredsfølere. I norsk statsråd på Spydeberg prestegård ble situasjonen gjennomgått den 8. august, å stoppe svenskene ble ansett som nyttesløst og hæren hadde kun mat for et par uker. Det svenske tilbud om forhandlinger ble derfor godtatt.
For den menige nordmann virket krigen dårlig forberedt og slett kjempet; det gikk utover Kristian Fredrik og den norske general Haxthausen, sistnevnte ble beskyldt for forræderi. For den norske regjeringen var det nok mer et spørsmål om å få en best mulig forhandlingsposisjon, uten støtte av stormaktene var selvstendigheten uansett tapt.
[rediger] Feltherrer og rådgivere
- Carl XIV Johan – svensk general og kronprins, tidligere fransk marskalk
- Magnus Fredrik Ferdinand Björnstjerna – svensk general
- Johannes Klingenberg Sejersted – norsk generalmajor
- Friedrich Gotchalk Maximilian von Haxthausen – norsk finansminister og overhoffmarskalk
[rediger] Avslutning
Våpenhvileforhandlinger startet i Moss den 10. august 1814, og etter noen dagers harde forhandlinger ble våpenhvileavtalen undertegnet 14. august 1814, den såkalte Mossekonvensjonen. Norge tapte sin selvstendighet, men vant en selvstendig stilling innad i personalunionen med Sverige.
[rediger] Kilder
- Steen, Sverre (1989) 1814 J. W. Cappelens Forlag A/S ISBN 82-02-11935-9
- Dyrvik, Ståle og Feldbæk, Ole, (1996) Aschehoughs Norgeshistorie - Mellom brødre - 1780-1830 H. Aschehough & Co. (W. Nygaard), Oslo ISBN 82-03-22020-7
