Ole Vig

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Ole Vig (født 6. februar 1824 i Vikmarka i Stjørdal, død 19. desember 1857) var en norsk skole- og folkeopplysningsmann som arbeidet for utdanning for alle. I Rune Slagstads bok De nasjonale strateger karakteriseres han som «En folkeopplysningsmann og nasjonsbygger som har hatt stor betydning for utviklingen av vårt demokrati».

Vig vokste opp i et fattig småbrukerhjem med haugiansk preg. Han lærte tidlig å lese og kom med presten F.A. Widerøes hjelp til seminaret i Klæbu i 1841. Siden hadde han lærerstillinger i Åfjord og Kristiansund. Gjennom presten Frederik Wexelsen kom han i kontakt med Grundtvig-bevegelsen i Trøndelag. Sommeren 1851 fikk han mulighet til å komme til Sorø akademi i Danmark, hvor han også møtte denne danske presten og skolemannen.

Som sekretær for Selskabet for Folkeoplysningens Fremme og redaktør i Den norske Folkeskole tok han opp arven etter Henrik Wergeland. Han kom som medlem av styret for det som senere ble Det norske Theater i kontakt med Bjørnson og Ibsen. Han var med i Teaterslaget i 1856, og han samarbeidet med Knud Knudsen om arbeidet for å få et norsk språk. Han var også opptatt av å få folkeboksamlinger på bygdene og for å få folkehøgskoleetablering også i Norge. Han var redaktør i Folkevennen fra 1851 til 1857.

Ole Vig døde av tuberkulose julekvelden 1857 i Henrik Wergelands bolig i Pilestredet 31 «Hjerterum», bare 33 år gammel. Mange av hans visjoner ble realisert etter hans død. Da Norges første folkehøgskole, Sagatun Folkehøyskole på Hamar ble innviet i 1864, minnet grunnleggerne Olaus Arvesen og Herman Anker om hans innsats og inspirasjon.