Henrik Wergeland

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Henrik Arnold Thaulow Wergeland (født 17. juni 1808 i Kristiansand, død 12. juli 1845 i Christiania) var en norsk dikter, og kanskje Norges største lyriker gjennom tidene. Den danske litteraturforsker Aage Kabell omtaler ham som "Norges eller Nordens største digter". Han var en virksom natur, og gjorde en banebrytende innsats på flere samfunnsområder i det unge Norge etter 1814.

Innhold 1 Barndom i Kristiansand og på Eidsvoll 2 Skolegang og studieår 3 Forelskelser og tidlig lyrikk 4 Farser, sørgespill og syngespill 5 Folkeopplysningsmann, patriot, 17. mai-taler og historiker 6 Wergeland søker forgjeves prestekall, studerer medisin, får stilling på universitetsbiblioteket, tilbys pensjon av Karl Johans private kasse og gifter seg. 7 Ny kjærlighetsdiktning 8 Barnedikteren 9 Wergeland og jødesaken 10 Wergeland blir Riksarkivar og pådrar seg nye sorger 11 Wergelands sykeleie og tidllige død. 12 Wergeland og andre religioner 13 Arven etter Wergeland 14 Verker 14.1 Tidsskrifter 14.1.1 Som forfatter 14.1.2 Som redaktør 14.2 Samleutgaver 15 Litteratur om Wergeland 16 Referanser 17 Se også 18 Eksterne lenker

[rediger] Barndom i Kristiansand og på Eidsvoll

Henrik Wergeland ble født i Kristiansand (oslo) som eldste sønn av Nicolai Wergeland og Alethe, født Thaulow. De fikk etter hvert i alt 5 barn. Henrik var oppkalt etter morens far, Henrik Arnold Thaulow, som var byskriver og kunstsamler i Kristiansand. I livsskissene fra dødsleiet, "Hassel-nødder", kap IX gjengir Wergeland noen interessante minner fra sine første år i fødebyen. Særlig har man lagt vekt på hans nærmest visjonære opplevelse ved "det yndige Kjos" da han skal ha vært tre år gammel. Han kunne siden aldri glemme en "lodrett Klippevæg, der glimrede i alle Farver af store Chrystaller". Uansett hvordan denne opplevelsen skal utlegges, er det et faktum at Wergeland flere ganger i sin diktning henter sine bilder fra krystallenes og juvelenes verden. I Farsen "Vinægers Fjeldeventyr" (1841) opptrer f.eks. kvinneskikkelsen "Krystalline" som dikterens genius. Sommereventyret "Svalen" fra samme år har utpregede visjonære trekk. Her skildres hvordan dikterens ytre øye i en forstand blindes mens den synske sjelen fortaper seg i det "Rosenhegn" som danner grensene for "Engens lille Eden"; rosenbuskens glødende blomsterprakt skildres i krystallinske bilder:

"Ha, derunder Buskens Nat / hvor det glimred, hvor det gløded,/ hvor det lyste i det dunkle/ Tusmulm i det tætte Hegn!/ Som om alle Qviste bløded,/ draabemodne Rosenknopper / overaltifra fremfunkled,/ ludende paa Jorden ned/ liig en Regn / af Rubiner og Koral / Karneoler og Agat,/ tryllebundne i sit Fald."

I 1817, da Henrik var ni år gammel, flyttet familien fra Kristiansand til Eidsvoll der faren ble sogneprest. Her opplevde han snart å besøke "Guldverket". Eidsvollingen Hans Tønsager, sønn av stortingsmannen Lars Tønsager, forteller i "Minder om Henrik Wergeland" at Henrik på en tur med sin lærer, Dahl, fylte sekken og lommene med blanke svovelkis; det kunne jo ikke utelukkes at de inneholdt gull! Kilden for historien skal være samme Dahl. Denne opplevelsen danner sannsynligvis bakgrunnen for "Vinægers" besøk hos de underjordiske i ovenfor nevnte farse. Barnet Wergeland, liksom Vinæger siden, ble besatt av disse steinene, men begge fikk erfare at ikke alt som glitrer er gull.

Henrik Wergeland var alle dager sterkt knyttet til sin hjembygd. Oppveksten på Eidsvoll styrket hans bevissthet om betydningen av grunnlovsarbeidet i Riksforsamlingen i 1814 der hans far, som en av 'fedrene på Eidsvoll', hadde deltatt meget aktivt i konstitusjonskomiteen. Henrik kom selv til å kalle seg «Grunnlovens seks år eldre bror». Et vakkert uttrykk for at han ønsket at minnet om grunnlovsverket skulle holdes levende av eidsvollingene i all framtid, er den sølvpokalen han skjenket bygda den siste 17. mai han levde, og som skulle forvaltes av kommunen ved ordføreren. Den eksisterer den dag i dag og bærer følgende innskrift.

"Gid 17, mai, den velsignte blant Dage,/ bestandig maa skjønnere vende tilbage./

I Eidsvoll er Norriges Frihed fød./ Thi tøm der med Jubel mit Gyldenskjød."

Det er sagt at han hjemme på Eidsvoll, sammen med søsteren Camilla Camilla Collett, fikk i stand landets første Barnetog allerede omkring 1820. Dette er mer usikkert. Men at han var en banebrytende skikkelse når det gjaldt feiringen av 17. mai, kan det ikke være tvil om. (Se nedenfor)

[rediger] Skolegang og studieår

Hjemme på Eidsvoll ble han undervist av huslærere. Men 11 år gammel, i 1819, flyttet han til Kristiania der han begynte på Christiania Cathedralskole. I 1821 fikk han sitt første arbeid trykt, fortellingen Blodstenen, en Sturm und Drang-inspirert historie med skrekkromantiske innslag. I løpet av skoletida skrev han flere slike småfortellinger og en rekke mindre Holberginspirerte skuespill som ble oppført hjemme på Eidsvoll.

Høsten 1825 ble han immatrikulert ved Det kongelige Frederiks Universitet. Han studerte teologi samtidig med kandidaten Peder Bjørnson, som senere ble far til dikteren Bjørnstjerne Bjørnson. Wergeland tok embedseksamen i 1829. I studietida skrev han flere skuespill og fullførte sin første diktsamling. Han tok også aktivt del i studentlivet.

På en ridetur hjem til Eidsvoll 20. september 1828 kom han i klammeri med en underoffiser under en eksersis på Gardermoen Dette førte til rettssak. Denne utviklet seg til en årelang tvist der prokuratoren Jens Obel Praem etter hvert ble en arg motstander. Saken fjernet seg mer og mer fra utgangspunktet. Når Wergeland senere kom til å gå hardt ut mot "blodsugende prokuratorer" og jurister, har det en vesentlig bakgrunn i striden med Praem, en strid som forfulgte ham hele hans korte liv. Praem var ellers en beryktet uthaler, og Wergeland engasjerte seg på vegne av fattige husmenn på Romerike. Jfr. Rolv Laaches omfattende avhandling om Wergeland og striden med Praem. Den handler for øvrig om mye mer enn denne striden, og er en av de best dokumenterte biografiske framstillinger vi har om Henrik Wergeland.

Som student var han også til stede under det såkalte Torvslaget i Kristiania 17. mai 1829, der han bl.a. opplevde å få et sabelrapp over ryggen. Henrik Wergeland observerte begivenhetenes gang, og skrev etterpå en munter farse om denne maidagen som skulle bli en merkedag i 17. maifeiringens historie, ikke minst på grunn av myndighetenes klossete håndtering av dagens hendelser.

[rediger] Forelskelser og tidlig lyrikk

Wergelands ungdomsår var preget av svermeriske forelskelser som skulle få stor betydning for hans utvikling som dikter. Hans svermeri for fire unge piker (de avviste hans tilnærmelser etter tur) dannet grunnlaget for den såkalte Stelladiktningen. (De fire var Ida Haffner, Emilie Selmer, som døde 18 år gammel, Hulda Malthe og Elise Wolff.) Ut fra idealiseringen av disse pikene, steg det fram et poetisk kvinneideal han kalte Stella. Stellanavnet dukker først opp i dikt han skrev til Hulda Malthe. Stelladiktene utgjør størstedelen av debutsamlingen: Digte, første Ring (1829). Der finner vi blant annet "Til Stella" (prologen og epilogen), syngespillet En sangfuld Sommermorgen på Skreya og "Hvem er Stella". Debutsamlingen inneholder også frihetsoder og dikt som "Min lille Kanin" og "Napoleon". Flere av diktene har visjonære trekk.

Kjærlighetsproblematikken vokste til verdensforklaring for den unge Wergeland, og den ble avgjørende for utformingen av det kosmologiske verket Skabelsen, Mennesket og Messias, som kom ut i juli 1830. Her behandler han menneskehetens historie fra skapelsen av, og setter kjærligheten inn i en kosmisk sammenheng. Verket er preget av en platonsk-kristen-romantisk åndelære eller åndemyte, men har også sterke innslag av opplysningstidas frihetsidealer og utviklingstro.

Wergelands geniale ungdomslyrikk er sprudlende og fantasifull. Stilen var så personlig og krevende at han ertet på seg en jevnaldrende smaksdommer og teologistudent, senere kjent som lyriker, Johan Sebastian Welhaven. Denne kunne ikke tåle et slikt massivt fravær av det han forsto ved klarhet og form. Welhavens dom har uheldigvis siden klebet ved oppfatningen av Wergeland. Welhaven angrep Wergeland både i dikt og på prosa. Hans pamflett "Henrik Wergelands Digtekunst og Polemik ved Agstykker oplyste" (1832) er siden trykt opp igjen flere ganger. Nicolai Wergelands ypperlige og avbalanserte tilsvar, "Rettferdig Bedømmelse af Henrik Wergelands Poesie og Karakteer" (1833) ble først utgitt på nytt i 1995, 150 år etter dikterens død, av Det norske språk- og litteraturselskap, med innledning og merknader ved Dagne Groven Myhren.

Det var flere konfrontasjoner mellom Welhaven og far og sønn Wergeland på 1830-tallet. (Eks. Stumpefeiden og Dæmringsfeiden.) Konfliktene dreide seg ikke bare om diktekunsten, men også om (kultur)politikk. Spesielt delikat var det at Welhaven var betatt av ("hendraget til") Camilla Wergeland, senere Camilla Collett, Henrik Wergelands vakre søster, som på sin side var fascinert av Welhaven; et umulig prosjekt som skulle komme til å sette varige spor i norsk litteratur og kulturhistorie. Konflikten mellom Wergeland og Welhaven er nærmere behandlet i egen artikkel.

[rediger] Farser, sørgespill og syngespill

Wergeland skrev stadig farser, som han var begynt med i tidlig ungdom. Farsene "spenner fra satire over allmennmenneskelige laster ellere sosiale konvensjoner og polemiske angrep på politiske og estetiske motstandere til rent private forsvarsinnlegg", skriver Rolf Nyboe Nettum. (Jfr. "Fantasiens regnbuebro" 1992 s. 55). De representerer langt på vei en oversett dramatikk, som eier i seg potensiale til å virke fornyende på norsk scenekunst.

Flere av Wergelands farser er inspirert av middelalderteaterets moraliteter. Aslaug Groven Michaelsen kaller dem 'farse-moraliteter' Et typisk eksempel er den betydelige "Irreparabile Tempus" (1828), som er grundig analysert av Rolf Nyboe Nettum og Aslaug Groven Michaelsen. Den siste har også laget banebrytende analyser av "Om Smag og Behag man ikke disputere" og "Papegøien".

Wergelandfarsene er fantasifulle og eksperimentelle En av dem, De sidste kloge, kan i grunnen regnes som et tidlig eksempel på et science fiction-orientert verk i norsk litteratur (Det første i sitt slag skrevet av en norskfødt forfatter, sto Ludvig Holberg for hundre år tidligere, Niels Klim. "De sidste kloge" foregår på Terra Nova, "den nye jord", og undergangsstemningen er åpenbar. Det store diktet Cæsarisfra 1832 (som ikke er en farse), kan gjerne regnes til samme kategori.)

Wergeland publiserte sine farser under pseudonymet Siful Sifadda, et navn som var inspirert av Ossian-syklusen. Siful var navnet på Wergelands "uregjerlige halvbror", dvs. en ofte spøkefull side ved ham selv. Wergeland lot gjerne Siful komme til orde når han hadde behov for å forsvare seg på lattervekkende vis, eller når han ville skrive noe han ikke syntes han kunne stå inne for i eget navn. Men rett som det er stikker lyrikeren Henrik Wergeland fram med full tyngde også i tekster som er tillagt Siful, så avstanden er ikke alltid stor. Jfr. ellers dikterens karakteristikk av forholdet mellom Siful og Henrik Wergeland i siste kapittel i erindringsboka "Hassel-nødder" (1845))

Wergeland skrev også en rekke skuespill i eget navn, som "Sinclars Død", "Barnemordersken" og "Den indiske Cholera". Høyest når "Barnemordersken", et sørgspill i fire akter. Handlingen foregår i Frankrike på 1200-tallet. Det er en tragedie med burleske innslag, storslagen lyrikk og engasjerende handling. Dramateknikken er inspirert av Shakespeare som Wergeland satte svært høyt. "Barnemordersken" er krevende å sette opp, men gjør seg utmerket på scenen.

Wergeland skrev også syngespil. Til genren kan regners "En sangfuld Sommermorkgen paa Skreya" (1829), "Campbellerne" (1838) og hans siste dramatiske arbeid, "Fjeldstuen" (1845). Det fikk sin uroppførelses ved Ole Bulls nyopprettede norske teater i Bergen i januar 1850.

[rediger] Folkeopplysningsmann, patriot, 17. mai-taler og historiker

21 år gammel satte han i gang med arbeidet for folkebibliotek og bedring av vanlige folks kår. Han skrev til embedsmenn i de forskjellige amtene og ba om støtte til arbeidet, og han kontaktet Selskabet for Norges Vel. «Giver, dynger Arbeide på mig», skrev han. I januar 1830 skriver han i Morgenbladet at han akter å bli en «ligesaa dådfuld Patriot herefter som han i sin tidlige ungdom havde været en ordfuld». I februar fikk han Selskapet for Norges Vel til å utgi det første i en serie av hefter til folkeopplysningens fremme, en serie han kalte For Almuen, og som begynte å utkomme fra mars 1830. I løpet av den første uka etter utgivelsen hadde Wergeland selv delt eksemplarer ut til prester på Romerike og i Aker. Han fikk også distribuert eksemplarer utover bygdene så langt som til Toten og Solør. Neste opplag kom så langt som til Vang.

Wergelands samfunnsfilosofi var til dels grunnet i Rousseau: «Et Demokrati fordrer opplyste borgere». Wergeland var opptatt av at det norske folket skulle erkjenne og gjøre rett bruk av de muligheter grunnloven åpnet. Inspirert av idealene fra opplysningstida reiste han rundt på bygdene, gjerne langt opp i dalene, for å samtale med folk, lære dem opp, hjelpe bønder med rettstvister, og komme med verdifulle formaninger. På disse turene hadde han ofte lommene fulle av frø han villig ga fra seg. Han var også opptatt av fattigfolks kår, og ga derfor ut bladet «For Arbeidsklassen». Henrik Wergeland la grunnen til adskillig velferdsarbeid. Han var fattigfolks venn, og det skulle komme til å gå mange historier om 'n Henrik på bygdene omkring Mjøsa og på Romerike.

Eilert Sundt beundret Henrik Wergeland og oppfattet seg som en viderefører av Wergelands sosiale arbeid da han senere bl.a. kartla sedelighetstilstandene i landet.

Wergeland ønsket at den unge staten Norge skulle utvikle et selvstendig norsk skriftspråk. Han diktet til og med noen sanger på dialekt, romeriksmål, hallingmål og valdres-mål. Han tok også i bruk særnorske ord og bøyningsformer i tekstene sine. Dette igjen til stor ergrelse for Welhaven, som ville holde på språkfellesskapet med Danmark. I avhandlingen Norsk Sprogreformation fra 1832 spådde Wergeland at Norge ville få et eget skriftspråk «før Aarhundredet nedrødmer». Han fikk rett i den forstand at landet ved slutten av 1800-tallet ikke bare hadde ett, men to skriftspråk.

Wergelands interesse for det nasjonale kommer blant annet til uttrykk i den sentrale rolle han spilte blant de såkalte patriotene, der Ludvig Kristensen Daa(e) var en av hans støttespillere, mens grupperingen rundt Welhaven, som rommet folk som Anton Martin Schweigaard og P.A. Munch, gjerne kaltes troppen eller intelligenspartiet.

Wergeland skrev f.eks. dikt til ære for slaget ved Trangen i 1808 og hyllingsdikt til det norske flagget, som jo bar trikolorens farger. Han var patriot, med forståelse for de prinsipper som grunnloven var bygd på, maktfordelingsprinsippet og menneskerettighetene, dvs. ide-arven fra 1700-tallet, den som lå bak den franske revolusjonen. Han ivret for feiringen av Grunnlovsdagen 17.mai, har bidratt avgjørende til å gi dagen et meningsfylt innhold og holdt den første offentlige 17.mai-talen ved avdukingen av minnesmerket over juristen og statsråden Christian Krohg i Kristiania 1833. Krohg var især kjent for å ha ført i pennen den innstillingen som forhindret Karl Johan i å undergrave grunnloven i 1824. Flere var spurt om å holde talen, men svarte nei fordi Karl Johan var imot feiring av nasjonaldagen og vel også fordi talen gjaldt Christian Krohgs minne. Man ville nok nødig provosere kongen og fryktet konsekvensene for sin karriere. Wergeland skulle senere foreta seg atskillig annet som utfordret makten og var minst like skadelig for hans karriere. Wergelands tale er trykt og ofte sitert. Begivenhetene rundt talen ble øyeblikkelig rapportert til Sverige av Frans Anton Ewerløf som var til stede. Rapportene er gransket i ettertid, og de er egnet til å avlive usanne myter som verserer i Wergelandlitteraturen om denne skjellsettende begivenhet. Mytene skyldes Hans Tønsagers feilerindinger som er skrevet ned et halvt århundre etter at Wergeland holdt sin tale^[1].

Wergeland skrev også historiske verk, deriblant Norges historie, historien om Karl Johan og det grunnleggende arbeidet Norges Konstitutions Historie^[2].

Wergeland så imidlertid langt utover Norges grenser, hvilket også framgår av talen ved Krohgstøtten. Han støttet frigjøringskamper i flere europeiske land, skrev hyllingsdikt til Julirevolusjonen og harde utfall mot den russiske tsaren etter overfallet på Polen i 1831. Han støttet med sin penn også frigjøringsbestrebelser i andre verdensdeler. (Jfr. «Digte, anden Ring» 1833.)I diktningen beveget han seg uanfektet av landegrenser og besøkte både India og Brasil. Men de eneste konkrete utenlandsreisene han gjorde, gikk til Sverige (1830) og til England og Frankrike (sommeren 1831).

[rediger] Wergeland søker forgjeves prestekall, studerer medisin, får stilling på universitetsbiblioteket, tilbys pensjon av Karl Johans private kasse og gifter seg.

Henrik Wergelands politiske engasjement og de ulike feider og prosesser han kom opp i, især Praemsaken, krevde tid og krefter, ga ham uforsonlige fiender og tæret på økonomien. Prokurator Praem ble etter hvert et motiv i hans diktning. Han har bl.a. inspirert til figuren Zobolam, Wergelands selvskapte djevel.

Wergeland tok imidlertid praktikum i 1833 og søkte en rekke prestekall, men forgjeves. I 1834 slo han seg ned i Christiania for godt, og studerte medisin fram til 1836. Han fullførte ikke, men medisinstudiene har satt flere spor i hans diktning. (Jfr. f.eks. diktet "Pigen på Anatomikammeret".) Fra 1835 tok han på seg å redigere det opposisjonelle bladet Statsborgeren til bladet gikk inn i 1837. Han pådro seg mektige fiender på høyt politisk nivå, og han gjorde det ikke lettere for seg med de to farsene "Stockhomsfarerne" 1 og 2. Den første ble oppført i Studentersamfunnet 17. mai 1837.

Våren 1836 fikk han en vikarstilling som 2.amanuensis ved Universitetsbiblioteket, og beholdt den til 1840. 15. mai 1838 kjøpte han et lite hus i Grønlia under Ekeberg for midler han hadde tjent ved oppførelsene av syngespillet "Campbellerne". Når han skulle fram og tilbake mellom Grønlia og byen, pleide han å ro eller seile over Bjørvika. Han fikk lov til å sette fra seg årer og seil hos småhandler Bekkevoll i Skippergata. Denne drev et lite bevertningssted (som fremdeles finnes under navne "Kaffe Grei"). Der møtte den nå 30 år gamle Henrik Wergeland Bekkevolls eldste datter, den 19 år gamle Amalie Sofie, og ble opp over ørene forelsket. De forlovet seg 12. august 1838. I løpet av høsten holdt Wergeland noen prekener i Gamlebyen Kirke, men strevde fremdeles med å få seg prestekall.

Han satte store forhåpninger til det beskjedne Nannestad kapellani. Men håpet «forvandlet seg til en rød sky» den 12. februar. Om kvelden gikk han over isen til Grønlia i følge med tre eller kanskje fire tyskere. Han fikk da det skjebnesvangre innfall å besøke en venn som arbeidet i offisersvakten til Paleet. Paleet tjente på den tid som kongebolig når Karl Johan var i Norge. De slapp inn, delte en bolle punsj, og en av tyskerne tok opp en gitar og sang litt. Men det var etter tappenstrek og derfor i strid med reglemenetet som tilsa at det skulle være fullstendig ro. Selskapet ble registrert av en av Wergelands uvenner, plassmajor Glad, og det kom til uheldig ordveksling med diverse misforståelser, grunnet språkproblemer, mellom Glad og en av tyskerne. Verten og Henrik Wergeland forsøkte å jevne på det. Glad rapporterte det forefalne til sin overordnede, og dermed nådde det raskt til kongen selv som var i byen akkurat da. Det gikk inn på Wergeland at den gjestfrie verten etterpå fikk lide for den uheldige hendelsen i vaktstua som åpenbart var svært uskyldig. Karl Johan var sympatisk innstilt til Wergeland, men ønsket nok å holde ham i ørene. Wergeland mente nok at episoden var hovegrunnen til at han ikke fikk Nannestad kapellani.

Omstendighetene rundt episoden i vaktstua er lett dramatisk gjenfortalt av Wergeland selv i "Hassel-nødder". Sammenlikn gjerne denne skildring med Rolv Laaches nøkterne framstilling av samme hendelse i det før nevnte arbeid om Praem-striden. Laache lar det framgå at episoden i vakten trolig var av mindre betydning for tapet av kapellaniet. Det var nok viktigere for utfallet at Wergeland hadde uvenner som sto kongen nær. (Rolv Laache: "Henrik Wergeland og hans strid med prokurator Praem", b. 3 1930.)

Wergeland og hans forlovede tok tapet av kapellaniet tungt. For å trøste Amalie Sofie (og vel også seg selv) skrev han imidlertid det vakre diktet "Smukke Skyer" (1839).

Karl Johan ønsket tross alt å hjelpe Wergeland. Han hadde bl.a. satt pris på diktet "Kongens Ankomst" (1838), og tilbød nå Henrik Wergeland en årlig pensjon av egen kasse (det kan kanskje sammenliknes med et statsstipendium i dag.) Wergeland tok imot på den betingelse at han skulle drive folkeopplysningsarbeidet videre, hvilket han flittig gjorde. Pensjonen satte ham i stand til å gifte seg. Henrik og Amalie Sofie ble viet av Nicolai Wergeland på Eidsvoll 27. april 1839.

I 1840 flyttet ekteparet inn i et hus i Damstredet, og her skrev Wergeland mesterverket Jan van Huysums blomsterstykke, kantaten Vord Lys til 450-års jubileet for Gutenberg, og han begynte å arbeide med verket Norges Konstitutions Historie. Det var også på denne tida han korresponderte med den svenske forfatteren Fredrika Bremer som hadde bedt ham om å sette henne inn i forholdene i Norge. I et av brevene er han i pakt med nasjonalromantikken som så smått begynte å gjøre seg gjeldende i Norge. Han viser interesse for folkemusikk og folkediktning som han mener lever et mer eller mindre skjult liv i folketradisjonen.

[rediger] Ny kjærlighetsdiktning

I samme tempo som forholdet til Amalie Sofie utviklet seg sommeren og høsten 1838, sprang det ut et nytt flor av inspirerte kjærlighetsdikt fra Wergelands hjerte og hånd. Det er sagt at ungdommens kjærlighetslyrikk orienterte seg mot stjernene, mens manndommens er et blomsterflor. Diktene ble trykt i månedsskriftet "Bien" etter hvert som de ble til og kan sies å utgjøre en liten 'kjærlighetsroman' på vers. De fikk samletittelen Poesier (1839). Her finner vi bl.a. diktet "Den første Omfavnelse", et høydepunkt i norsk kjærlighetslyrikk. En av strofene finnes raskt nedrablet på et arkivkort på Universitetsbiblioteket (nå Nasjonalbiblioteket) der det fremdeles er oppbevart. Mangeårig bestyrer av håndskriftsamlinga, Oddvar Vasstveit, har fortalt om dette i en informativ artikkel om Wergelands tid som bibliotekar. Wergeland fortsatte å skrive dikt til Amalie Sofie også etter at de ble gift. Bl.a. "Min Hustru". Ekteskapet var meget lykkelig.

[rediger] Barnedikteren

Henrik Wergeland var den første i Norge som skapte poesi for barn, når en da ser bort fra de anonyme diktere som er opphavet til folkediktning, f.eks. bånsuller og regler. Wergelands vakre bok "Vinterblommer i Barnekammeret", er en samling fri og oversatt diktning for barn. For å treffe tonen studerte han den tyske samlingen med folkediktning "Des Knaben Wunderhorn". Flere av diktene er gjendiktninger derfra, men med typisk wergelandsk preg. Han samarbeidet også med Pastor Bjørn som redigerte bladet "Børnevennen". (Jfr. diktet "Barnet og "Børnevennen"). Blant Wergelands barnedikt hører kjente tekster som "Sommerfuglen", "Smaafuglene i Juleneget" og den vakre fedrelandssangensom begynner "Vi ere en Nasjon, vi med". Wergeland skapte også poetiske eventyr for barn som "Røde og graa Dompaper". Om barnedikteren Wergeland, se Sonja Hagemans bok om emnet.)

[rediger] Wergeland og jødesaken

Wergeland satte som kjent den norske grunnloven høyt. Men han var ikke fornøyd med utformingen av § 2 som nektet jøder og jesuitter adgang til landet. Han mente landet skulle ha full religionsfrihet, og at paragrafen var i strid med den liberale ånd i grunnloven forøvrig og i strid med kristen nestekjærlighet. Han fremmet forslag til grunnlovsforandring. Han henvendte seg til rektor Hans Holmboe (1798-1868) ved Bergen katedralskole (Latinskole) for å få støtte, og fikk det. Holmboe var stortingsrepresentant i årene 1833-1864, og i Avhandlinger, Opplysningsskrifter 3. Bind: 1839 - 1842 skrev Wergeland blant annet følgende:

At Rektor ved Bergens Latinskole, Hans Holmboe, Repræsentant paa Storthingene i 1833, 36 og 37, vilde blive en af Sagens varmeste Talsmænd, kunde man vide af et fyrigt og vidløftigt Forsvar, han forrige Høst under sit Navn havde publiceret i Bergens Stiftstidende. Det lignede denne uafhængige Karakteer, at være sig denne Mening bekjendt imellem Kommittenter, hvis store Fleerhed i denne Kjøbmandsby rimeligviis fordømmer den. Ingens Foredrag var eftertrykkeligere. Og han er tillige isandhed veltalende.

Uviljen mod Fordommens Magt lod Ordene falde som Thors Hammerslag i Jettens Pande. Den var ligesom hans Tales hørligt bankende Puls. Han demaskerede denne Sagens egentlige Fiende, som man river Lagenet af et fingeret Spøgelse, og gav den til Priis for Spotten og Foragten, der synligen svulmede om hans Læber og hørligen gjorde det i hans Ord, i denne Sammenfletning af satiriske Snerter, hvoraf hans nervøse Foredrag baade nu og især senerehen for en stor Deel bestod.

....-- Her er derhos ikke blot Spørgsmaal om det Gavnlige og Hensigtsmæssige. Der gives Tilfælde, hvori man maa tage Fornuften fangen under Troens Lydighed. Bibelen nyder vel ikke megen Agtelse i vor Tid, men dog mere end Kramers Regnebog.[Holmboe viser her til Dr. theol. mag. Heinrich Kramers prosess mot jødene].

Om Jødernes Bibel maa man her ikke spørge, men om vor, de Kristnes Bibel, og deri staaer skrevet, at vi skulle elske vor Næste og handle mod ham som vi ville, at han skal gjøre mod os selv.

Man vil vel heller ikke fornegte Evangeliets Lære, at ethvert Menneske, altsaa ogsaa Jøden, er vor Næste, og da haaber jeg, at man vil forene sig om at udslette af Grundloven et Forbud, der strider mod Kristendommens første Læresætninger, og hvis Bibeholdelse, efter at dets Ophævelse nu er foreslaaet, maa geraade Nationen til Vanære og vil brændemærke den i Udlandets Øine.

Indlæg i Jødesagen ble dermed gitt ut i 1841, og Jødesagen i det norske Storthing i 1842. Dertil kom det to diktsamlinger, Jøden i 1842 og Jødinden i 1844, og en lang rekke avisartikler og offentlige innlegg. Han appellerte til nestekjærligheten, og mente at Jødene godt kunne være både edlere og bedre enn kristne i handling og medmenneskelighet. Presset fra Wergeland gjorde at saken ble tatt opp i Stortinget i 1842. Wergeland hadde lagt et eksemplar av Indlæg i Jødesagen, og et eksemplar av Jøden på hver stortingspult. Dessuten var Wergeland ute med løpesedler som kunne leses fra galleriet. Disse var beregnet på bøndene, som sto hardest imot jødenes adgang.

Det ble stortingsflertall for endring i 1842, men ikke stort nok til grunnlovsendring som krever 2/3 flertall. Men simpelt flertall lovet godt. Han kunne derfor notere at dagen var "merkelig i Nationens Historie".

Saken var oppe tre ganger.I 1851 ble forbudet mot jøder opphevet, seks år etter Wergelands død. Først på 1950-tallet fikk jesuitter også adgang til landet.

De to diktsamlingene som er skrevet i anledning jødesaken inneholder noen av Wergelands mest kjente dikt, blant annet Sandhedens Armée, som åpner Jøden (1842) og det folkekjære "Juleaftenen". Samlingen Jødinden (1844) inneholder bl.a. Følg Kaldet og "Røst i Ørkenen".

[rediger] Wergeland blir Riksarkivar og pådrar seg nye sorger

Wergeland oppfattet en prest som en "Folkelærer". Da han ikke en gang fikk det beskjedne Nannestad kapellani i 1839, men derimot som vederlag fikk tilbud om en liten pensjon fra kongen, foreløpig for 2 år i påventer av embete, var det naturlig for ham å "gjengjelde det med fritvalgte Arbeider for Almuens Oplysning" som han skriver i "Hassel-nødder". På den måten kunne han likevel virke som folkelærer. Men begrunnelsen ble ikke forstått av opposisjonen som oppfattet ham som en frafallen og hetset ham i pressen. Flere av hans tidligere kampfeller vendte ham ryggen. Blant disse var så nære venner som Ludvig Christensen Daa, Henrik Anton Heltberg og Frederik Lerche. Man mente han hadde solgt seg og sviktet de republikanske idealene fra ungdomsårene og kalte ham "hoffpensjonisten". Wergeland tok anklagene ille opp, og sørget dypt over tapet av vennene.

Wergelands forhold til Karl Johan kunne ellers forjene et eget kapittel. Han hadde fra ungdommen av beundret kongen, men mente ikke at kongen var unndratt kritikk, og handlet rette som det var i strid med majestetens direktiver. KOngen på sin side holdt oppsikt med ham og strammet tøylene når det passet ham. De mange dikt som Wergeland skrev på ulike tidspunkt viet Karl Johan, avspeiler forholdet mellom de to sterke menn. For Wergeland var kongen alltid først og fremst revolusjonens sønn. Etter at formannskapslovene var gått igjennom i 1837, lå forholdene til rette for avspenning i forholdett mellom kongen og Wergeland.

Wergeland søkte og fikk stillingen som riksarkivar straks etter at embedet var opprettet i 1840, og ble tilsatt fra nyttår 1841. Dette betød fast stilling og sikker inntekt, og han fikk kontor på Akershus festning. Wergeland var vel kvalifisert, og skulle det vise seg, skjøttet sitt verv med stor omhu.

At han søkte, og fikk stillingen som riksarkivar, satte ham igjen i en utsatt posisjon. Ikke minst pådro han seg sin gamle venn Daas bitterhet. Granskeren, som Daa redigerte og Den Constitutionelle gikk hardt ut. I farsen Engelsk salt (1841) forsøkte han spøkefullt å bagatellisere alvoret i kritikken og å skape forsoning. Farsen avsluttes med den vakre fedrelandssangen "Det er min Sjel en fydfuld Trang". Men farsen gjorde liten virkning på situasjonen, og Wergeland skrev en fortsettelse i en dikterisk sett mer betydelig, men også bitrere, farse med samme hovedperson, den fantasifulle "Vinægers Fjeldeventyr" som utkom i juni samme år. Der finnes bl.a. diktet som begynner: "Ve dig Skjald, det er din Død, synger du her hjemme".

Wergeland oppnådde også på komme i konflikt med Morgenbladet, avisen ble stengt for ham i nesten et år. Da Morgenbladet skrev at Wergeland var "oppirret og i slett lune", svarte Wergeland med det vakre prosadiktetMig Selv, som åpner med ordene: Jeg i slett lune, Morgenblad? Det er her vi finner de kjente ordene: "Klag ikke under Stjernene over mangel paa lyse Punkter i dit Liv." Ettersom Morgenbladet ikke ville la det trykke, ble det først offentliggjort i Christiansandsposten 14. mars 1841.

Wergeland opplevde seg nå som nærmest utstøtt, og begynte å undertegne seg "Der Ge¨¨achtete" (den landsforviste). Aldri hadde han vært mer ensom. Under en fest iStudentersamfundet 2. september 1841 i anledning grunnstensnedleggelsen for nye universitetsbygninger, ble han hysset ned da han skulle holde tale og utbringe en skål for de eldre professorer. Han reagerte med å knuse en flaske mot sin egen panne. Episoden er siden muntert referert i "Hassel-nødder".

Noen dager senere, 13. september, da det ble arrangert fakkeltog for professor Georg Sverdrup som på det tidspunktet skulle forlate sin stilling, ble Wergeland observert stående bedrøvet alene. Ingen sluttet seg til ham. Da gikk en ung student bort til ham og tilbød ham sitt følge. Det var den unge Johan Sverdrup. Johan Sverdrup var brorsønn av dagens hovedperson, og det var en symbolhandlig å trekke Wergeland inn i varmen slik han gjorde. "Arm i arm gik de to i toget, det nye Norges største digter og det norske demokratis fremtidige fører." (Sitert etter Fredrik B. Wallem, "Det norske studentersamfunds historie" 1916 bind 1, s. 268. Episoden er også gjenfortalt av Halvdan Koht i hans verk "Johan Sverdrup" 1918, b. 1 s. 68.)

Året 1841 var et av de tyngste i Henrik Wergelands liv, og det betydde mye at han hadde fått seg et eget hjem. 17. mai 1841 flyttet han og Amalie inn i det nybygde huset Grotten. 16. september samme år står hans hengivne dikt "Min Hustru" på trykk i selve "Den Constitutionelle". Han framstiller seg selv som den steile og ville klippe som det ustanselig stormer rundt. Mens hun er den frodige Brombærbusken, eller det "velsignte Livsenstræ", som har klynget sitt liv fast til klippen. Og når uværsskyene ruller omkring dem, kan hun med "det søde Solskin" i ett av sine øyekast, trylle skyene bort. Hennes kjærlighet lindrer hans smerte og gjør livet til å holde ut.

[rediger] Wergelands sykeleie og tidllige død.

Wergeland kom til å pådra seg en alvorlig lungebetennelse våren 1844.

«Jeg fik min knæk af de gamle Muure på Agershuus. Man fyrede for svært i ovnene her i de allersidste Dage i April, da vi havde stærkt Solskin, og jeg befalte, at man idetmindste skulde lade være at lægge i mit værelse. Jeg kommer varm på Kontoret, kaster Kjolen af og sætter mig til Pulten i bare Skjorteærmerne uden at tænke paa at der ikke var i Ovnen. Efter en Timestid betages jeg af en saadan kuldegysen langs Ryggen, at jeg maatte gaae hjem». Fra 2. mai ble han sengeliggende etter legens forordning.

Men Wergeland var ikke den som ble liggende lenge. Den 17. mai insisterte han på å stå opp igjen for å overvære festlighetene. Dette var 30-årsjubileet for Grunnloven, og Wergeland mente han var forpliktet til å være med å feire dagen. Det skulle gå et stort borgertog fra festningen ned til Krohg-støtten. Camilla Collett, som hadde tenkt seg opp for å se til ham, møtte ham ute:

«Afmagret og bleg som Døden, men med Syttendemaisblikke, fór han nedover». Dagen etter tok lungebetennelsen seg opp igjen, og nå ble han ikke kvitt den. Han hadde fått symptomer på tuberkulose.

I løpet av den tida han var sengeliggende fortsatte han å skrive avisinnlegg, brev og dikt. Mange av diktene fra denne tida er blant hans mest kjente. Han rakk også å omarbeide Skabelsen, Mennesket og Messias og ga verket ut på nytt under tittelen Mennesket. Formålet var å gjøre verket klarere. Han nedla et enormt arbeid i omarbeidelsen, og de to versjonene kaster lys over og utfyller hverandre. Det er visjonsdiktning i slekt med Dantes dikt Den Guddommelige Komedie. Wergeland var ufattelig produktiv på sykeleiet, der han også fullførte "Den engelske Lods", skrev diktsamlingen "Jødinden", som åpner med "Paa Sygelejet", fortsatte å skrive folkeopplysningsskrifter, som "Fattigmands Postil". Dertil kommer en rekke enkeltdikt som "Til Foraaret", "Til min Gyldenlak", "Den smukke Familie", erindringsboka "Hassel-nødder", og skuespillet "Fjeldstuen". De to siste arbeidene utkom posthumt.

Da det ble kjent at Wergeland var uhelbredelig syk, kom mange av de tidligere vennene, også slike som hadde vendt ham ryggen, tilbake. Han mottok og en lang rekke brev fra takknemlige beundrere. Ved nyttårstider besluttet han å selge Grotten for å understøtte Amalie og seg selv, (de mange prosessene hadde ruinert ham økonomisk). 14. april forlot han sitt kjære Grotten. Ekteparet flyttet inn i en liten nybygd stue, «Hjerterum», som lå på tomta til dagens Pilestredet 31. I slutten av april la han noen dager på Rikshospitalet, og her skrev han de kjente diktene, Paa Hospitalet om Natten, Anden nat på Hospitalet og "Mulig Forvexling" ("Mor Sæther") som alle er tonesatt av Eivind Groven.

Samme vår gjorde han ferdig livsskissen Hasselnødder, et ironisk tilbakeblikk over sitt eget virke. Det siste han skrev er datert 11. juli.

Wergeland døde natt til 12. juli 1845 i "Hjerterum". Det siste han sa var: «Nu drømte jeg saa sødt, jeg drømte jeg laa ved min Mors Arm». Så sovnet han inn. Pastor Bjørn forrettet og Eilert Sundt holdt talen på vegne av det norske Studentersamfund. Henrik Wergeland ble gravlagt på Vår Frelsers gravlund. Her ble det første offentlige monument reist over dikteren, av takknemlige jøder utenfor Norges grenser i 1848.

Hans unge enke, Amalie Sofie, som hadde pleiet ham omsorgsfullt til han døde, ble siden gift med Wergelands gode venn og samarbeidspartner, pastor Bjørn, og fikk 8 barn med ham. Den eldste fikk navnet Henrik Arnold. Med Henrik hadde hun ingen barn. Amalie Sofie overlevde ikke bare Henrik Wergeland, men også Bjørn. Da hun døde 30 år etter sin første manns død, kom det en eneste nekrolog. Der sto bl.a. dette: «Henrik Wergelands enke er omsider gått bort, og ingen er som henne besunget i norsk litteratur».

[rediger] Wergeland og andre religioner

Det har blitt hevdet at Wergeland på sykeleiet konverterte til Islam. I en kronikk^[3] i 1997 tar Dagne Groven Myhren til gjenmæle. Hun viser også til bakgrunnen for at en slik vrangforestilling er oppkommet: "Wergeland har skrevet til sin far: "Jeg døer som Deist, som en Allahs oppriktige og Dyrker", og at Wilhelm Lassen, som iblant spilte harpe for Wergeland på dødsleiet, ble så forferdet over dikterens meninger om religiøse spørsmål at han refererte dem på fransk^[4]. Som det framgår av kronikken^[5] er det utenkelig at Wergeland skulle konvertere til Islam. Siden Dagbladet refererer til Yngvar Ustvedt som sannhetsvitne, må det tilføyes at Ustvedt selv i ettertid har gitt uttrykk for at han ble misforstått/misbrukt av avisen. Han hadde aldri ment å si at Wergeland konverterte til islam. ^[6]

Wergeland hadde for sin tid gode kunnskaper i religionshistorie , og var opptatt av religiøs toleranse og religionsdialog. Han ga uttrykk for at det fantes en Gud, uansett hvilket navn man gav ham. Han var selvsagt klar over at tilhengere av de tre monoteistiske religionene jødedom, kristendom og islam alle regner seg som "Abrahams barn". Allah betyr Gud på arabisk, og kristne arabere kaller derfor Gud for Allah. Wergeland bruker Allah en gang i et brev til faren i 1845 synonymt med Gud, som er den betegnelse han ellers bruker i det aktuelle brevet. Wergeland tenker seg i blant Gud som en sannhetens sol, og at lyset fra denne ble brutt forskjellig i de ulike religionsformer, på tislvarende vis som lyset brytes ulikt i juveler med forskjellig farge og slipning. Jfr. dikt som "I Tordenen" (1829), "De tre" (1842) og "Kvinderne på Kirkegaarden" (1844).

Wergeland oppfattet kristendommen som kjærlighetens religion. Han kunne være svært kritisk til hvordan religionen ble praktisert. (Jfr. "Røst i Ørkenen" og "Kaadt Ukrudt" 1844).

Da han omarbeidet sitt kosmologiske verdensdikt på dødsleiet, var Jesusskikkelsen verkets sentralfigur, som den var det i ungdomsversjonen av diktet. I den tildiktede utopiske avslutningen er kristendomslyset en erkjennelsesbringende og fredsskapende kraft som er tenkt å skulle vinne fram i verden på lang sikt, uten vold. ^[7]. Etter at den nye versjon av verdensdiktet, "Mennesket", kom ut i januar 1845, skrev Wergeland en samling prekener han kalte "Fattigmands Postil". Den har stor interesse i denne sammenheng. ^[8]

[rediger] Arven etter Wergeland

Wergelands liv og diktning har en virkningshistorie som er omfattende og uoverskuelig. Han sto fram i en gjæringstid for Norge, og ble ideanfører og såmann for mye som siden har vokst fram og satt frukt. Hans diktning står i en særstilling i norsk litteratur, og hadde han skrevet på et verdensspråk, ville han ha vært regnet som en av verdens store frihetsdiktere. Hans poesi skinner. Poesien bryter også rett som det er fram i dramatikk og prosa-arbeider. Wergelands diktning har filosofisk og religiøs dybde og høyde, og mange av de temaer den tar opp har en sjelden aktualitet.

Henrik Wergeland har gitt inspirasjon til generasjoner av diktere fra Bjørnstjerne Bjørnson og Henrik Ibsen til diktere fra vår egen tid som Edvard Hoem og Jan Erik Vold. En lang rekke av dem har vedkjent seg sin gjeld til Henrik Wergeland i vakre hyldningsdikt.

Han er også blitt oppfattet som en forløper for motkulturen og den norske Venstre-fløyen, og både Eilert Sundt og Bjørnson så sitt arbeid som en forlengelse av Wergelands virke

Wergeland var på sett og vis for stor for sin samtid og kom opp i en rekke konflikter. Han var særdeles fargerik, varm og impulsiv, rask i tale og rask i handling. Han har helt tydelig hatt en imponerende arbeidsevne når en ser på alt han utrettet i løpet av sitt korte liv. Mytedannelsen rundt ham har vært enorm. Wergeland måtte ofte forsvare seg offentlig både i vers og på prosa. Mange av de beskyldningene han opplevde i sin samtid, og som har levd videre i ettertida, har han selv oppsummert i den morsomme og vakre farsen "Lyv ikke!". Her settes sladrehanker og løgnere effektivt på plass. Samtidig forklares dikteren som en skikkelse hvis oppgave det blant annet er å omgjøre selv motgang og bakvaskelser til blomster (dikt) som bringer lindring og forsoning, og får synderne til å gå i seg selv: "Jeg vil aldrig lyve meer!" Det feaktige barn "Florilla", som man kan anta kommer fra dikterens eget verksted eller blomsterhave, avslutter sin lysende monolog i Wergelands ånd med disse ordene etter at hun har strødd blomster over de sensasjonslystne tåpene:

Kort, hvad du angrer, ditt fordums Id

det gamle Nid

jeg vil begrave

med bare Blomster i fra min Have

...

Thi saaledes hevner en Poet sig

Wergelands fødselsdag den 17.juni markeres enkelte steder årlig. Ingeborg Refling Hagen arrangerte to store Wergelandstevner på Eidsvoll i 1938 og 1939. Hun ville motarbeide nazistisk ideologi gjennom å løfte fram Wergelands diktning for store og små. (Se Ingeborg Refling Hagen (1980) "Gnister i mørket", der bl.a. litt av hennes Wergelandtale fra 1938 er gjengitt. Se s. 16-17.) Etter krigen, fra 1948 av, fortsatte hun å lage stevner, først på Eidsvoll og så på Romerike, med basis i Stein skole. Men i 1950 flyttet hun stevnet til Tangen ved Mjøsa, der tradisjonen fortsatt holdes i hevd av Suttungbevegelsen som feirer Wergeland med opplesning, sang og blomstertog. Henrik Wergelands fødselsdag blir markert årlig også andre steder. Tove Mohr har skapt en tradisjon i Damstredet i Oslo, der Wergeland bodde en periode like etter at han giftet seg. (Se ovenfor) "Wergelandakademiet" i Oslo er opprettet i forlengelse av Ingeborg Refling Hagens kulturarbeid. I dikterens fødeby holder "Wergelandselskapet" til. Det arbeider i nær tilknytning til Høgskolen i Kristiansand, og tar feste i Wergelandfamiliens og Thaulowfamiliens sterke bånd til Kristiansand. Byen kan dessuten skilte med Gustav Vigelands strålende Wergelandmonument. Henrik Wergelands hjembygd, Eidsvoll, har også følt ansvar for å ta vare på arven etter Wergeland, og historielaget ga ut en bok i 2006 om Wergeland og Eidsvoll av Erik Sundli. Både Henrik og Camilla har også fått sine støtter på Eidsvoll. På Stein skole på Romerike, som i dag er museum og har tilnavnet "eventyrskolen", finner man Reidat Aulies store veggmaleri av Wergeland på Veslebrunen, inspirert av Ingeborg Refling Hagens dikt, der det bl.a. heter: "Når det spirer en gang i vårt spor,/ er det Wergelands tanker som gror." Svært mange byer/tettsteder i Norges land har en Wergelandsgate eller en Wergelands vei, så også Oslo, som har tatt vare på hans hus "Grotten" i utkanten av Slottsparken. Det tjener i dag som æresbolig for kunstnere. Hans kontor på Akershus er museum, og lysthuset hans fra Damstredet, der han gjerne satt og arbeidet om sommeren den tid han bodde i der, befinner seg på Folkemuseet på Bygdøy. Men huset i Grønlia og boligen i "Hjerterum", der han døde, er borte for alltid. Bergsliens Wergelandmonument på Eidsvolls plass i Oslo er sentralt plassert nær Oslos hovegate mellom Nationalteateret, Universitetsbygningene i Sentrum og Stortinget. Og på Vår Frelsers gravlund finner man Jødenes byste på hans grav, det første minnesmerke som ble reist over Henrik Wergeland.

Henrik Wergelands samlede verker fyller i den vitenskapelige utgaven, som kom i årene 1918-1940, 23 store bind, hvorav det siste er et registerbind som også inneholder en kronologisk bibliografi der man nesten fra dag til dag kan følge hans virksomme liv.

[rediger] Verker

• Ah!. Farse av Siful-Sifadda, 1827.
• Irreparabile tempus. Farse av Siful-Sifadda, 1828.
• Sinclars Død. Sørgespill, 1828.
• Phantasmer. Av Siful-Sifaddda, 1829.
• Digte. Første Ring. 1829.
• Harlequins Virtuos. 1830.
• Skabelsen, Mennesket og Messias. 1830.
• Opium. Skuespill i tre akter, 1831.
• Folkeviser. 1832.
• Sifuliner til Studenten Jahn Welhaven. 1832.
• Spaniolen. 1833.
• Digte. Anden Ring. 1833.
• Papegøien. Farse av Siful Sifadda, 1835.
• Den indiske Cholera. Skuespill, 1835.
• De sidste Kloge. Farse av Siful Sifadda, 1835.
• Barnemordersken. Sørgespill i fire akter, 1835.
• Norge i 1800 og 1836. Farse av Siful Sifadda, 1836.
• Stockholmsfareren. Av Siful Sifadda, 1837.
• Kong Carl Johans Historie. 1837.
• Stockholmsfareren No. 2. Opera i tre akter av Siful Sifadda, 1837.
• Den første sommerfugl. (Indsendt.) Statsborgeren, 20. april 1837
• Campbellerne. Syngestykke i to akter, 1838.
• Hytten. Drama, 1838.
• Poesier, diktsamling, 1838.
• Selskabet Kringla. Farse av Siful Sifadda, 1839.
• Den Konstitutionelle. Av Siful Sifadda, 1839.
• Vinterblommer i Barnekammeret. Samling av barnevers, 1840.
• Jan van Huysums Blomsterstykke. 1840.
• Verden tilhører Os Jurister!. Av Siful Sifadda, 1840.
• Lyv ikke!. Av Siful Sifadda, 1840.
• Engelsk Salt. Farse av Siful Sifadda, 1841.
• Norges Konstitutions Historie. 3 hefter, 1841–43.
• Vinægers Fjeldeventyr. Av Siful Sifadda, 1841.
• Svalen. 1841.
• Jøden. 1842.
• Venetianerne. Drama i fem akter, 1843.
• Den engelske Lods. Dikt, 1844.
• Jødinden. 1844.
• Mennesket. Omarbeidelse av Skabelsen, Mennesket og Messias, 1845.
• Hassel-Nødder. Erindringer, 1845.
• Søkadetterne iland. Lystspill i tre akter, 1847.
• Fjeldstuen. Skuespill i tre akter, 1845.

[rediger] Tidsskrifter

[rediger] Som forfatter

«I folkeopplysningens tjeneste» utga Wergeland fra 1839 til 1845 tidsskriftene:

• «For Almuen»

• «Første Hefte», 1830.
• «Andet Hefte», 1830.
• «Tredie Hefte», 1831.
• «Fjerde Hefte», 1830.
• «Femte Hefte», 1831.
• «Nordmandens Katechisme. Sjette Hefte», 1832.
• Hefte 7-8. «Norges Historie», 1834.
• «Niende Hefte», 1839.

• «For Menigmand», 1836–38.
• «For Arbeidsklassen», 1839–45.

[rediger] Som redaktør

• «Aftenbladet»
• «Statsborgeren»

[rediger] Samleutgaver

• Henrik Wergelands Samlede Skrifter. 9 bd., 1852–57. Utgitt av Hartvig Lassen etter det norske Studentersamfunds foranstaltning.
• Udvalgte Skrifter. 1859.
• Digterværker og prosaiske Skrifter. 6 bd., København, 1882–84.
• Henrik Wergelands Skrifter i Udvalg. 8 bd., 1896–97.
• Samlede skrifter. 23 bd., 1918–40.

[rediger] Litteratur om Wergeland

Populære presentasjoner

• Beyer, Harald, 1945: Henrik Wergeland (en biografi).
• "Norsk litteraturhistorie" ved Bull og Paasche. Wergelandbindet er skrevet av Fredrik Paasche.
• Norges litteraturhistorie b. 2, Cappelen. Wergelandkapittelet skrevet av av Edvard Beyer
• Heiberg, Hans; Så stort et hjerte (en biografisk skisse)
• Ustvedt, Yngvar. 1994 Henrik Wergeland : en biografi. Gyldendal, ISBN 82-05-21975-3.
• Norsk biografisk leksikon. Wergelandbiografiene er skrevet av Halvdan Koht (1. utg.)og Leiv Amundsen (2. utg.)
• Amundsen, Leiv: Innledningene og kommentarene i folkeutgaven av Henrik Wergelands skrifter i 8 bind
• Rolf Nyboe Nettum 1992:Fantasiens regnbuebro (artikler, også biografiske)
• Bevegelser i skrift : bidrag til lesningen av Henrik Wergeland. Yngve Sandhei Jacobsen (red.). Cappelen akademisk forlag, 2000 ISBN 82-02-19679-5

Wergelands biografi med vekt på hans prosesser

• Laache, Rolv 1930 Henrik Wergeland og hans strid med prokurator Praem b. I 1828-31, b. 2 1831-1837, b. 3 1837-1835. (Verket står i en særstilling. Det gir mye mer enn tittelen lover, og legger fram mye verdifull biografisk dokumentasjon)

Avhandlinger som tar for seg hele forfatterskapet

• Kabell, Aage, 1956-57, Wergeland b. I "Barndom og ungdom" og II "Manddommen"

Avhandlinger med vekt på Jan van Huysunms Blomsterstykke

• Michaelsen, Aslaug Groven 1977 "Den gyldne lenke" (med grundige analyser "Jan van Huysums Blomsterstykke" og "Eivindvig")
• Helland, Frode. Voldens blomster? : Henrik Wergelands Blomsterstykke i estetikkhistorisk lys. Universitetsforlaget, 2003 ISBN 82-15-00201-3

Avhandlinger om verdensdiktet

• Haakonsen, Daniel 1951: Skabelsen i Wergelands diktning
• Moen, Svein Roald 1988: Skapelse, fall og frelse
• Myhren, Dagne Groven, 1991: Kjærlighet og Logos" (om det kosmoliogiske verdensdiktet i begge versjoner, analyse og sammenlikning)

Om "Digte. første Ring"

• Mæland, Odd Martin: Eros og Mytos
• Myhren, Dagne Groven, 1974Blomsten og stjernen (Kritisk imøtegåelse av Mæland).
• Dvergsdal, Alvhild 1991: Klassiske mønstre i Henrik Wergeland, Digte. I. Ring"

Om farsene

• Michaelsen, Aslaug Groven 1987 Om Smag og Behag En undersøkelse av Henrik Wergelands farsediktning, bind I
• Michaelsen, Aslaug G. 1988: Papegøien En undersøkelse av H.Wergelands farsediktning, bind II
• Michaelsen, Aslaug G. 2002 Irreparabile Tempus En unddersøkelse av H.Wergelands farsediktning bind III
• Michaelsen, A.G. 1995: Vinægers Fjeldeventyr(s. 52-68, i Velkommen til samarbeid bind III
  • Nettum, Rolf Nyboe 1992, om farsene i Fantasiens regnbuebro s.54-134

Erindringer om Henrik Wergeland og hans tid

• Collett, Camilla 1863: I de lange Nætter
• Knudsen, Wilhelmine 1946: Minner fra Eidsvoll i Werglandtiden
• Tønsager, Hans 1897: Bardoms- og ungdomsminder om Henrik Werglandeland

Lokalhistisk om Wergeland

• Nyboe Nettum, 1992: "Henrik Wergeland på hjemlige trakter" (I Fantasiens regnbuebro s. 11-54)
• Eirik Sundli 1942/2006: Henrik Wergeland og Eidsvoll

[rediger] Referanser

1. ^ Jfr. Arne Brenna i St. Hallvard 1, 1996.
2. ^ Om Wergeland som historiker, se Odd Arvid Storsveens avhandlinger om emnet
3. ^ i Dagbladet, søndag 25 mai, 1997
4. ^ http://www.dokpro.uio.no/wergeland/WV1/WV1089.html
5. ^ http://www.dagbladet.no/kronikker/970525-kro-1.html
6. ^ (Dette har Ustvedt uttalt skriftlig og muntlig, bl.a. i intervju i NRK P1.) Se også http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/article725347.ece
7. ^ "Jfr. "Jesu aandige Opstandelse
8. ^ Et radioforedrag fra 2005: "Religiøs toleranse i Henrik Wergelands ånd", som siden er trykt i NRKs serie med foredrag fra P2-akademiet, kan være opplysende: http://www.nrk.no/programmer/radio/p2_akademiet/4854014.html

[rediger] Se også

• Konflikten mellom Wergeland og Welhaven

[rediger] Eksterne lenker

• Samlede skrifter ved Dokumentasjonsprosjektet.
• Henrik Wergeland i Dagbladet Forfatter
• Henrik Wergeland i NRK Forfatter