Oskar Braaten

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Oskar Braaten

Oskar Alexander Braaten (født 25. november 1881, død 17. juli 1939) var en norsk forfatter som skildret arbeidermiljøet i Oslo i sin samtid.

[rediger] Biografi og litteratur

Oskar Braaten ble født på Sagene i Oslo, eller Kristiania som det het den gangen. Moren var aleneforsørger for de to barna, Oskar og Hannah. Faren hadde, som så mange andre, dratt til Amerika. Lengselen etter en tilstedeværende far kan vi finne igjen i Braatens litteratur, for eksempel i novellen «En hjemkomst». Den lille familien var ikke direkte fattig. Det var små kår, men moren var veldig om seg, og fikk som regel endene til å møtes.

Oskar Braaten gikk på Sagene skole, og med sin gode hukommelse passet han i datidens puggeskole. Han var også mer sensitiv overfor sine omgivelser enn de fleste andre, både i barndommen og som voksen. Han hadde en særegen evne til å ta innover seg oppfatninger, inntrykk, særlig når det gjaldt Oslos bymiljø og språk. Det er blant annet skildringen av et ekte miljø som Oskar Braaten er kjent for. Dette er typisk nyrealistisk; miljøet skulle skildres akkurat som det var, for å bedre kunne vise en utvikling mellom person og miljø, og å drive samfunnskritikk.

Braaten selv, befant seg i et skiftende miljø. Oslo var en begynnende storby, og på Sagene merket de industrialiseringen godt. Det ble bygd mange fabrikker, og snart var de aller fleste fabrikkarbeidere. Oskar Braaten skildrer fabrikkarbeiderene og deres miljø, og det er fordi han kjenner til det så godt, at det virker så inderlig ekte.

I 1896 ble han utskrevet fra skolen, 15 år gammel. Det var på tide å få seg jobb, og etterhvert fant han «drømmejobben». Han ble ansatt av bokhandler og antikvar Bertrand Jensen i 1899. Her fikk han tilfredsstilt all sin leselyst, og fikk sett kjente kulturpersoner komme innom. Interessen for litteratur utviklet seg til engasjement og eksperimentering. Senere fikk han fortsette som fullmektig da Bertrand Jensen dro til New Zealand. Det var i bokhandelen Oskar møtte Nanna Thorvaldsen. Hun spilte fiolin og skulle kjøpe noter i bokhandelen. Oskar så henne, og falt pladask for henne. De var også interessert i de samme tingene: Litteratur, teater, natur og miljø. De utviklet et sterkt kameratskap som gikk over i sterk kjærlighet.

I 1903 debuterte Braaten med novellen «Dømd!» i tidsskriftet «Symra». Kritikerne mente den hadde rene, enkle trekk, men manglet grundig bakgrunn, miljø og atmosfære.

Oskar Braaten og Nanna Thorvaldsen giftet seg i 1910. Nanna tjente godt som fiolinist, slik at Oskar kunne slutte i bokhandelen og være forfatter på heltid. At kvinnen forsørget mannen, brøt med datidens kjønnsrollemønster, så det var med litt motvilje at Oskar aksepterte dette. Dette påvirket ham til å tenke over kjønnsroller i samfunnet, og normer, noe som er typisk nyrealistisk. Oskar og Nanna fikk sønnen Bjørn i 1912, og datteren Berit i 1918.

I samme år som Oskar Braaten bestemte seg for å bli forfatter på heltid gav han ut novellesamlingen «Kring frabrikken». Han skrev ikke som en tilskuer, men som et medmenneske. Han skildret her, som i så mange verker, arbeidermiljøet på Oslos østkant. Braaten ville «vise at verda er noko anna enn Karl Johan». «Kring fabrikken» handler om menneskets trang til å rive seg løs fra inneklemte forhold, og menneskesinnets sammenheng med miljøet det har vokst i. Braaten formidler et nytt bilde av Oslo man ikke hadde sett før i litteraturen.

I 1911 gav han ut «Ungen». Her hevner han seg på kritikerne ved å levere et ypperlig sosialt drama hvor han viser presis kunnskap om miljø, og personer. Han skildrer et utsnitt av arbeidermiljøet med varme, humor, og medmennesklighet. Skuespillet er en hyllest til morsfølelsen. «Ungen» ble satt opp på Nationaltheatret i 1913 og er et av de mest populære sosiale skuespillene noensinne.

Etter «Ungen» ble Oskar Braaten i større grad lagt merke til, og han fikk reisestipender til Danmark, Tyskland og Italia. Sammen med en økt inntekt, førte dette til at familien reiste mye. Familien hadde planer om å bli lenge i Roma, men dro hjem like før krigen i 1914. Leiligheten hadde de oppsagt så de flyttet til Kolbotn.

De første verkene til Oskar Braaten er på landsmål, men med novellesamlingen «Mens hjulene staar og andre fortællinger», som kom ut i 1916, gikk Braaten over til et sterkt Oslo-preget riksmål. Dette passet den muntlige stilen hans mye bedre.

I 1919 kom romanen «Ulvehiet» ut, og året etter kom fortsettelsen, romanen «Matilde». Disse ble i 1933 gitt ut sammenhengende under tittelen «Ulvehiet». I «Ulvehiet» skildrer Braaten Jonny som flytter med sin mor fra et lite trehus og til en grå bygård. Matilde bor i naborommet, men har i kontrast til Jonny verdenserfaring og vet alt som er nødvendig å vite for å bo et sted som i «Ulvehiet». Vi følger Jonny og Matilde fra de er barn til de blir voksne.

Familien bodde på Kolbotn i sju gode år, men Oskar syntes det var for lang vei til byen som han elsket og bestemte seg for å flytte. Dessuten hadde sønnen Bjørn hyppige astmaanfall, og datteren Berit tålte dårlig fuktigheten fra et vann i nærheten. De flyttet til Ullevål Hageby i 1921, hvor de også fikk en stor hage hvor Oskar og Nanna kunne utøve sine interesser for blomster og planter.

I 1925 kom komedien «Den store barnedåpen» ut. Dramaet handler om Alvilde som har et barn utenfor ekteskap. Hun vil døpe barnet, men blir kjeftet huden full av en nylig ansatt kapellan i menigheten. Folk skriver seg ut i protest mot en ufolkelig kirke, men skriver seg inn igjen da kirken lover å bli folkelig igjen. Skuespillet ender med at Alvilde gifter seg og får døpt sitt barn samtidig. Hovedbeskjeden i komedien er til presteskapet; De må komme seg ned fra sine høye hester, og gjøre kirken folkelig igjen.

Oskar Braaten var god venn med mange kjente forfattere og litterære viktigheter som for eksempel Sven Moren, Olav Duun, Sigrid Undset og Johan Falkberget. Etter en tur i Trysilskogen med Sven Moren, kunne Braaten fortelle familien at han hadde gjort avtale om kjøp av hyttetomt. Moren-familien og Braaten-familien ble hyttenaboer. Selv skrev han: «Eg gløymer ikkje fyrste gongen eg kom dit. Det var eit heilt nytt landskap for meg, og det åtte en stemning som tok meg sterkt. Her skulle eg kunne bu!» Braaten tilbrakte mye tid på hytta i Trysil, men det tok ikke lang tid før han savnet byen igjen.

Falkberget og Braaten møttes ofte, utvekslet brev og snakket ofte om tanker om fremtiden og bekyrmringer i tillegg til fag. Falkberget kunne ikke komme til Braatens 50-års dag, men han skrev i et brev: «Du kan som dikter feire dagen med berettiget stolthet. Ditt liv har vært et eventyr – fra en liten viser gutt til en av landets største diktere. – Og når byen feirer deg i morgen – med fest på kvelden, da skal du gå til dem som konge, du har rett til det! Det er ikke bare dikteren som skal feires i morgen, men også mannen – han som var seg selv, uten fusk, uten svik!»

Den litterære hovedstrømningen i nyrealismen var sterkt påvirket av Sigmund Freuds psykoanalyseteori. Braaten legger vekt på en mer psykologisk skildring i romanene «Prinsesse Terese» (1931) og «Masken» (1933) enn i tidligere verk. I «Prinsesse Terese» viser Braaten en overlegen sjelekunnskap og innlevelsesevne, men «Masken» som er en studie av hykleri, mangler forbindelsen mellom miljø og sjeleskildring. Vennen Sigrid Undset skrev om «Prinsesse Terese»: «Jeg synes den er så utmerket god nemlig, uhyggelig, og likevel har den enslags rar, makaber ynde.»

Det er industrialiseringen rundt århundreskiftet (1900) som er forutsetningen for nyrealismen og Oskar Braatens diktning. Det viktigste for Braaten var ikke 1890-årets naturalisme, men heimstavnsdiktningen. Han var meget nært knyttet til byen, og menneskene som bodde i den. De fleste verkene hans handler om bo- og leveforhold langs Akerselva, og arbeidermiljøet med alt det medførte av arbeidsledighet, alkoholmisbruk, innflyttere, og samhold. Braaten var interessert i det allmennmenneskelige, og skrev oppmuntrende og veiledende i steden for å preke og forkynne.

Oskar Braaten døde i en trafikkulykke i Trysil, 17. juli 1939.