Oslo rådhus

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Oslo rådhus
Pipervika (Juli 2005) Chris Nyborg
Generelt
Byggeår:	1931-1950
Arkitektur
Periode:	Dekorert funksjonalisme
Arkitekt:	Arnstein Arneberg og Magnus Poulsson
Teknikk:	Teglforblendet betong
Materiale:	Rød teglstein
Tårn:	Østre og vestre tårn
Portal:	Hovedinngang fra Borggården mellom tårnene
Interiør
Rom:	Rådhushallen, Bystyresalen, Hardråderrommet, Munchrommet, Bankettsalen, Formannskapssalen
Oslo rådhus på Commons

Oslo rådhus er en kommunal bygning i Oslo som huser bystyret, byrådet og visse andre kommunale organer. Dagens rådhus ble oppført 1931–50 etter tegninger av arkitektene Arnstein Arneberg og Magnus Poulsson. Rådhuset ligger i Oslo sentrum på nordsiden av Pipervika, det vil si ut mot Rådhusplassen, rådhusbryggene og honnørbryggen ved Oslofjorden. Øst for Rådhuset ligger Akershus festning, rett bak Fridtjof Nansens plass.

Rådhuset er bygget i rød teglstein med to tårn på henholdsvis 63 og 66 meter. Det østre tårnet har et klokkespill med 49 klokker. En rekke arrangementer og seremonier finner sted i rådhuset. Den kanskje mest bemerkelsesverdige er den årlige utdelingen av Nobels fredspris.

Innhold 1 Tidligere rådhus 2 Rådhuset i Vika 3 Utsmykning 3.1 Eksteriøret 3.2 Rådhushallen 3.3 Bystyresalen 3.4 Hardråderrommet 3.5 Munchrommet 3.6 Bankettsalen 3.7 Formannskapssalen 4 Kuriosa 5 Litteratur 6 Referanser 7 Eksterne lenker

[rediger] Tidligere rådhus

Ved bybrannen i 1624 brant hele det gamle Oslo ned til grunnen. Kong Christian IV bestemte at byen ikke skulle gjenreises på samme sted, men flyttes tvers over Bjørvika til området nord for Akershus festning. Den nye byen Christiania fikk et rettvinklet nett av brede gater, og i tillegg murtvang for å hindre fremtidige branner. Tomter til kirke og rådhus ble avsatt ved Torget i krysset mellom Rådhusgaten og Øvre Slottsgate. Rådhuset sto ferdig i 1641, på hjørnet mot Nedre Slottsgate. Bygningen står fremdeles på Nedre Slottsgate 1. Men på grunn av forfall ble den oppgitt som rådhus, og i makeskifte med Kongen fikk byen i 1733 Rådhusgaten 7 som nytt rådhus. På 1800-tallet ble denne bygningen alt for liten for en voksende kommuneadministrasjon, og magistraten flyttet inn i nabohuset Magistratgården, Dronningens gate 11, mens bystyremøtene ble holdt i Børsen, senere i Frimurerlosjen på Grev Wedels plass. Administrasjonen fikk kontorlokaler på flere steder i byen.

I 1876 og 1898 ble det avholdt arkitektkonkurranser om nytt rådhus på Hammersborg, men planene ble aldri gjennomført på grunn av pengemangel.

[rediger] Rådhuset i Vika

I 1915 lanserte daværende ordfører i Kristiania, Hieronymus Heyerdahl, ideen om et rådhus i Pipervika, hvor det ligger i dag. Hele 44 utkast kom inn i den første av to konkurranserunder. I 1918 forelå juryens endelige avgjørelse, og Arnstein Arneberg og Magnus Poulsson ble utpekt som vinnere, med et prosjekt tydelig inspirert av Stadshuset i Stockholm. Fortsatt pengemangel og dårlige tider gjorde at realiseringen måtte vente, og i mellomtiden forandret arkitektene prosjektet i flere omganger. I 1930 la de frem sitt endelige forslag, nå sterkt forandret under innflytelse fra funksjonalistiske ideer. Den mest slående forandringen fra de tidligere utkastene var de to store kontortårnene.

I september 1931 ble grunnsteinen nedlagt med Kong Haakon VII og kronprins Olav til stede, før selve byggingen startet i februar 1933. Parallelt med byggearbeidene ble den gamle forstadsbebyggelsen fra Vika ryddet unna («sanert») for å gi plass. Også byens gamle fornøyelsespark Tivoli måtte vike for en helt ny reguleringsplan som skaffet tomter for salg til oppføring av nye forretningsgårder, et vesentlig grunnlag for finansieringen av rådhuset.

I november 1936 sto hele råbygget ferdig, støpt i armert betong og forblendet med håndbanket tegl i stort format. Enkelte kontoretasjer kunne tas i bruk før krigsutbruddet i 1940. Etter en pause under krigen ble arbeidet gjenopptatt, og innflytting i kontoretasjene kunne skje i 1947, mens arbeidet med utsmykningene ble ferdigstilt.

15. mai 1950 ble Oslo rådhus offisiell innviet i forbindelse med feiringen av byens 900-årsjubileum.

[rediger] Utsmykning

Hvem som skulle stå for utsmykkingen av rådhuset, ble avgjort i flere konkurranser utlyst for norske kunstnere i januar 1937, med ett års leveringsfrist. Totalt åtte malere og sytten billedhuggere ble engasjert. De fleste av arbeidene sto ferdig til åpningen i 1950, selv om skulpturparken på Rådhusplassen ikke ble ferdig før på 1960-tallet.

[rediger] Eksteriøret

Vestveggen domineres av Anne Grimdalens store skulptur av Harald Hardråde til hest. Nic Schiølls fremstilling av St. Hallvard pryder fronten mot fjorden. På begge sider av Borggården mot Fridtjof Nansens plass har Dagfin Werenskiold laget polykrome relieffer i tre med motiver fra Edda-diktningen. Foran frontfasaden står seks friskulpturer av Per Palle Storm med fremstillinger av bygningshåndverkere – de som bygget rådhuset.

[rediger] Rådhushallen

Henrik Sørensen og Alf Rolfsen har stått for utsmykningen av Rådhushallen, som er 31 meter bred, 39 meter lang og ca 21 meter høy. Gulvet og delvis også veggene er kledd med marmor. Rommet har en rekke veggmalerier som gir et bilde av nasjonen og byen i mellomkrigstiden og under okkupasjonen, og viser utviklingen av byens næringsliv, med fremveksten av arbeiderbevegelsen. Monarkene og byens skytshelgen St. Hallvard inngår også i programmet.

[rediger] Bystyresalen

Bystyresalen har fra arkitektens side fått den halvsirkulære formen som var innarbeidet for demokratiske forsamlingslokaler, og som kanskje også skal henspille på rådhusplassen i Siena, en av middelalderens borgerstyrte italienske bystater. Den samme formen går igjen i Fridtjof Nansens plass.

Salen har innredning av eik og tapeter av rødt ullstoff med et ornament av tre piler innvevd (fra byseglet med St. Hallvard). Det mest iøynefallende er det store billedteppet av Else Poulsson, arkitektens niese. Sentralt på teppet troner Oslo skytshelgen St. Hallvard over de syv dyder, med livet i Oslo helt nederst. Kunstnerens ønske var at dette motivet skulle minne byens politikere om etikk og god styringsskikk i vedtakene som ble fattet.

[rediger] Hardråderrommet

Rommet ligger mot vest opp for Rådhushallen. Axel Revold har tegnet utkastene, mens Ulrikke Greve har vevd en samling tepper («tjeldinger») som skal gjenspeile hvordan man utsmykket representasjonsrom i middelalderen. Det første teppet skildrer Harald Hardrådes fall ved Stamford Bridge i England i 1066. Teppet er utført i middelalderstil etter en miniatur av Matteus av Paris fra 1200-tallet.

På motsatt side henger tepper som skildrer Harald som Oslos grunnlegger.

[rediger] Munchrommet

Til forskjell fra de fleste andre av rommene i rådhuset, er Munchrommet av tre. På kortveggen henger et stort maleri av Edvard Munch. Et spesielt trekk ved salen er at håndverkerne har risset inn navnene sine i sørvestre hjørne av rommet. Rommet er elegant innredet, blant annet med stoler trukket i stoff med «Oslo-blåfargen». Det er arkitekten selv, Arnstein Arneberg, som har bidratt til det meste av utsmykkingen, særlig i taket, som har motiver fra folkekunsten, med fjordhester og hjortedyr.

Frem til 1996 ble rommet også benyttet for borgelige vielser.

[rediger] Bankettsalen

Bankettsalen er det mest høytidlige representasjonslokalet i rådhuset. På den ene langveggen henger portretter av Kong Håkon VII, Kong Olav V, Kong Harald V og Dronning Sonja.

På den ene kortveggen henger Willi Middelfarts skildring av badelivet langs fjorden. I det tilstøtende rom ligger et kjøkken. Kunstneren komponerte sitt verk etter de opprinnelige planene om bare én dør inn til kjøkkenet, men måtte gjøre deler av arbeidet på nytt etter at en andre dør ble satt inn. Han viste sin avsky mot denne andre døren ved å male inn en guttunge som peker og rekker tunge.

[rediger] Formannskapssalen

Frem til byrådssystemet ble innført i 1986, hadde formannskapet vært byens øverste myndighet og sentrale politiske organ siden 1837. I Formannskapssalen henger tradisjonelle portretter av byens tidligere ordførere. Det er betydelig færre plasser her enn i Bystyresalen – publikum hadde dessuten aldri adgang. Dører og panel er av eik og er rikt dekorert, blant annet ser man rådhuset i profil utskåret i treverket.

[rediger] Kuriosa

En ukjent person fløy med et småfly mellom tårnene på rådhuset klokken 06.00 om morgenen den 17. august 1998. Avstanden er om lag 25 meter, og manøvren ble av Luftfartsverket betegnet som «hårreisende og livsfarlig». Stuntet hevdes å være inspirert av en historie om en flyger som skal ha utført samme manøver under frigjøringsdagene i 1945.^{[1] [2]}

[rediger] Litteratur

• Grønvold, Ulf og Sørensen, Gunnar:  Rådhuset i Oslo – Nasjonens storstue Oslo, Aschehoug. (2000)
• Schøning, Trond L.: Det norske hus (PDF), hovedoppgave i kunsthistorie, UiB 2001

[rediger] Referanser

1. ^ Dagbladet.no: «Stjal fly – sneide rådhuset»
2. ^ Dagbladet.no: «Villmannsflygeren kan slippe anmeldelse»

[rediger] Eksterne lenker

• Rådhusets forvaltningstjeneste
• Utsmykkingen av rådhuset
• Klokkespill i Oslo rådhus
• Bilder fra Oslo rådhus
• Plassering i bybildet sett fra sjøsiden 2005