Pacta sunt servanda

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Pacta sunt servanda er et latinsk uttrykk som betyr «avtaler skal holdes». Uttrykket har gitt navn til et sentralt prinsipp innen kontraktsretten, som har røtter helt tilbake til romerretten. I dette ligger det at partene selv må bære risikoen for at de avtaler man inngår resulterer i hva man ønsker. Pacta sunt servanda er internasjonalt anerkjent, og gjelder i alle siviliserte rettssamfunn.

I norsk rett er prinsippet nedfelt i Kong Christian Den Femtis Norske Lov fra 1687, der det heter at avtaler «skal holdis i alle deris Ord og Puncter, saasom de indgangne ere», jf NL 5-1-2.

I forarbeidene til avtaleloven § 36 nevnes dette også uttrykkelig: «… Det tradisjonelle utgangspunktet i norsk rett er at borgerne skal ha frihet til å inngå avtaler og til selv å regulere de forskjellige sider ved avtaleforholdet. Dette er kommet til uttrykk i bestemmelsen i Norske Lov 5-1-2, som slår fast at alle avtaler som ikke er «imod Loven, eller Ærbarhed» skal holdes på alle punkter «saasom de indgangne ere»…»

Bakgrunnen for et slikt prinsipp er at man i kontraktsforhold skal være sikret en forutberegnelighet om at det man har avtalt skal gjelde fullt ut i den tid avtalen gjelder. En slik mulighet til å kunne stole på at det man har avtalt skal holdes, kan nok sies å være helt avgjørende for at næringsliv og samfunn skal være velfungerende da det skaper den nødvendige tillit i kontraktsforholdene. Dette gjør at man nok kan beskrive pacta sunt servanda som bærebjelken i kontraktsretten.

Det er imidlertid ikke tvilsomt at det i visse situasjoner er behov for å fravike den klare hovedregelen. Avtaleloven § 36 er nok den mest vidtgående unntaksregelen fra prinsippet, som sier at «urimelige» avtaler kan endres eller settes til side.